Kommentar

Går vi noen tiår tilbake ble musikken i kirken gjerne betraktet som pynt og utsmykning. Den skulle først og fremst skape en vakker ramme rundt «det egentlige», nemlig forkynnelsen. En slik holdning er i grunn svært uluthersk, siden Luther nettopp fremhevet musikken som den viktigste av alle kunster – nest etter­ teologien­ – og arbeidet for musikk­ens plass, både i form av menig­hetens deltakelse og ved fremførelse av det man kalte «figuralmusikk», det vil si utsmykket musikk fremført av skolerte utøvere.

Derfor er det gledelig at vi har sett en rivende kirkemusikalsk utvikling her i landet de seneste tiårene. Det gjelder profesjonalisering og oppslutning på den ene siden, og bevisstheten om kirkemusikkens betydning på den andre siden. Vi vet at kirkemusikken har sin egenverdi i kraft av sitt innhold, historie og hensikt, både i en konsertmessig og en gudstjenestelig­ kontekst. Den er med på å bygge­ ned terskler, både til kirkerommet og ­musikken, samt ­bidrar til engasjement og tilhørighet.

Profesjonelle og amatører

Nå er det kommet frem at Kultur­rådets kirkemusikkordning etter all sannsynlighet vil bli nedlagt i slutten av september. Ifølge Vårt Lands dekning av ­saken de seneste ukene, vil midlene flyttes til en generell pott for arrangørstøtte – hvor kirkemusikken må konkurrere med alle slags arrangementer.