Kirkemusikkordningen gir mye for pengene

Går vi noen tiår tilbake ble musikken i kirken gjerne betraktet som pynt og utsmykning. Den skulle først og fremst skape en vakker ramme rundt «det egentlige», nemlig forkynnelsen. En slik holdning er i grunn svært uluthersk, siden Luther nettopp fremhevet musikken som den viktigste av alle kunster – nest etter­ teologien­ – og arbeidet for musikk­ens plass, både i form av menig­hetens deltakelse og ved fremførelse av det man kalte «figuralmusikk», det vil si utsmykket musikk fremført av skolerte utøvere.

Derfor er det gledelig at vi har sett en rivende kirkemusikalsk utvikling her i landet de seneste tiårene. Det gjelder profesjonalisering og oppslutning på den ene siden, og bevisstheten om kirkemusikkens betydning på den andre siden. Vi vet at kirkemusikken har sin egenverdi i kraft av sitt innhold, historie og hensikt, både i en konsertmessig og en gudstjenestelig­ kontekst. Den er med på å bygge­ ned terskler, både til kirkerommet og ­musikken, samt ­bidrar til engasjement og tilhørighet.

Profesjonelle og amatører

Nå er det kommet frem at Kultur­rådets kirkemusikkordning etter all sannsynlighet vil bli nedlagt i slutten av september. Ifølge Vårt Lands dekning av ­saken de seneste ukene, vil midlene flyttes til en generell pott for arrangørstøtte – hvor kirkemusikken må konkurrere med alle slags arrangementer.

Siden 2005 har potten årlig vært på om lag ti millioner kroner. Særlig har pengestøtten vært fruktbar for samarbeidet mellom profesjonelle og amatører – for begge parter. Vi har mange gode amatørkor her i landet. Flere av dem kan betraktes som semi-­profesjonelle, med godt skolerte og erfarne medlemmer. Ordet amatør betyr «en som elsker» og amatørsangere viser nettopp sin entusiasme gjennom stor musikalsk og praktisk innsats. Samarbeidet med profesjonelle musikere og solister gir både inspirasjon og musikalsk utvikling. For de profesjonelle, som ofte er ­frilansere, betyr samarbeidet at de både får betalte oppdrag og muligheten til å opptre for et stort publikum.

Alle som driver kor vet at dette ­arbeidet har store ringvirkninger. ­Familie, venner og lokalmiljø blir ofte sterkt engasjert som støttespillere og som konsertpublikum, og ­bidrar gjennom det til at musikken når ut til mange. Flere kirker har opplevd å få besøk av profesjonelle ensembler fra inn- og utland som får et lite ­publikum til sine konserterer, fordi de er lite kjent i lokalmiljøet, mens lokale krefter trekker fulle hus.

Amatørenes samarbeid med de profesjonelle handler om musikkformidling og muligheten til å bringe musikk og fremførelser av god kvalitet ut til mange. Her står vi i fare for å miste en velfungerende ordning med stor betydning.

LES OGSÅ: Frykter at kirkemusikalske løft rammes

Kirkerommet

Kirkemusikken er nærmest uløselig knyttet til kirke­rommet, som ikke alene gir god akustisk resonans, men er en viktig og nødvendig tolkningsramme. Fremførelse av for eksempel Bachs Jule­oratorium eller Johannes­pasjon gir en helt annen mening i et kirkerom enn i en konsertsal. Ved flere anledninger har vi opplevd at Oslo-filharmonien og andre profesjonelle ­aktører tar disse verkene til konsertsalen. Derved tar de musikken ut av sin riktige kontekst og bidrar samtidig – med sterk ­offentlig støtte i ryggen – til konkurranse med amatørensemblene som holder til i kirkene.

Sammenlignet med de profesjonelle institusjoner så er ­offentlig støtte per publikummer mye lavere hos amatørensemblene. Kultur­rådets kirkemusikkordning gir dermed god valuta for de bevilgede midler.

Musikken i liturgien

Støtteordningen har gjort det mulig å bringe kirkemusikken inn i gudstjenesten – det sted og rom den egentlig er skapt for. Oslo domkirke har takket være denne ordningen i mange år fremført Bach-kantater og diverse messe­komposisjoner i høymessen. Disse gudstjenestene har stor oppslutning og skaper glede og begeistring. Det samme opplever andre aktører med lignende prosjekter.

Det tas som kjent ikke inngangspenger ved gudstjenester og de færreste menigheter har mulighet til å fullfinansiere store kirkemusikalske prosjekter. Kirkelig kultur er også ­kultur. Kirken og dens musikere bør være frimodige til å be om penger til å formidle en levende kirkemusikalsk arv som berører og begeistrer.

Kirkens ansvar

Samtidig som det er viktig å bevare offentlige støtteordninger til kirkemusikk, så bør kirken følge opp med egne ressurser – ­lokalt, regionalt og nasjonalt. De siste årenes utredninger og kirkemøtevedtak har vist stort kulturengasjement på papiret. Dette bør også komme til uttrykk i praksis. Kirken bør komme med egne midler, samt være aktiv pådriver for at den kirkelige kulturens egenart blir anerkjent og støttet.

Thröstur Eiriksson er kantor i Høvik menighet 
og fast musikkanmelder 
i Vårt Land