«Det finnes ingen frelse fordi jeg ikke tror på Gud.(...) Guds eksistens gjør det vanskelig å ikke tro», sier Bj. Hansen i Dag Solstads «Roman 2019». Jeg vet jo ikke hva Solstad legger i dette paradokset. Men for meg ga det mening. Det minnet om noe jeg opplevde for noen år siden.

Jeg kunne ikke lenger tro på Gud. Han hadde sluttet å eksistere for meg. Han var rett og slett borte. Men jeg ville heller ikke tro på ham. Det var for smertefullt å forholde seg til en Gud jeg absolutt ikke forsto. Likevel tvang hans eksistens seg på meg. Det var umulig for meg å komme bort fra ham, selv om jeg ville det aldri så mye.

Det kan virke som om Solstad også opplever at Gud er der som noe ufrakommelig, en som bare er der på tross av at vi ikke tror på ham. Jeg skal ikke ta ham til inntekt for mine oppfatninger. Men jeg kan vandre videre i de tankene han seter i gang.

LES MER: En gudsforlatt mottakelse

Lar seg ikke fjerne

Bj. Hansen har med seg Gud fra sin oppvekst. Faren hans var dypt troende, en konservativ lavkirkelig mann. Hansen fører lange samtaler med sin avdøde far. Han vil få en form for aksept fra faren for det livet han har levd, selv om han vet at faren vil mene at det har vært syndig og derfor kanskje ikke kan akseptere det.

Er det fordi Gud har vært der helt fra tidlig barndom at det er umulig for ham å komme bort fra Guds eksistens, selv om han altså ikke tror på Gud?

Dette spørsmålet stilte i alle fall jeg meg. Er det oppveksten i en kristen familie og en kristen kultur som gjør at Gud ikke lar seg fjerne fra bevisstheten? Eller er dette egentlig noe som ligger dypt i alle mennesker?

LES MER: Miste Gud, finne Gud

Gud eksisterer ikke

Gudsforestillinger har jo fulgt oss gjennom alle tider og kulturer, selv om de kan dukke opp i ulike forkledninger. Hjerneforskere snakker om at hjernen vår er konstruert slik. Augustin sier at det er et rop i oss etter Gud, et tomrom som bare han kan fylle. Ingenting av det er i og for seg noe bevis for Guds objektive eksistens, hva nå det måtte være.

For hva mener vi når vi sier at Gud eksisterer - eventuelt ikke eksisterer? Ofte virker det som man snakker om et slags naturvitenskapelig faktum, som om Gud er noe vi kan observere og bekrefte eller avkrefte.

«Gud eksisterer ikke. Å argumentere for at Gud eksisterer, er å fornekte ham», sier teologen Paul Tillich. For Gud er ikke en størrelse vi kan observere utenfra. Han er ikke en ting som kan beskrives vitenskapelig. Han er selve tilværelsens grunn.

«Han finst ikkje, han er ingen ting, altså ingenting, seier eg og eg seier at ingen ting, ikkje noko, finst av seg sjølv, for det er Gud som gjer at noko finst i det heile, utan Gud hadde ingenting funnest», sier Arne i Jon Fosses Septologien.

LES MER: Tro er ikke-viten

Innesluttet

Teofilus av Antiokia, en av de aller tidligste kirkefedre, sammenligner Gud med et granataple der verden er frøene inne i eplet. «Vi er sammen med hele skapelsen innesluttet i Guds hånd og kan derfor ikke betrakte Gud», skriver han.

Den ortodokse teologen Oliver Clement, som har gitt meg dette sitatet, skriver at våre begrep uttrykker en vilje til å klassifisere for å beherske. «De makter ikke å fange det vi burde fanges av», skriver han.

Problemet med vår tids debatter om Guds eksistens, er at de tar utgangspunkt i en ytterst vag forestilling om hva det er som eksisterer eller ikke eksisterer, skriver Marius Timman-Mjaaland i sin Systematisk teologi.

LES MER: – Ikke tvihold på Gud

Å tro på Gud

Guds eksistens er ikke noe tema i Bibelen. Gud tas for gitt. Det Bibelen handler om, er vår relasjon til ham. Slik sett er Solstad, eller Bj. Hansen, ganske bibelsk i sin holdning: Gud er ikke til å komme fra. Spørsmålet er om det går an å tro på ham.

For hva er det å tro på Gud? Det er bare dersom å tro på Gud er det samme som å mene at han eksisterer at sitatet jeg innledet med uttrykker et paradoks.

Men å tro på Gud er snarere et spørsmål om en relasjon. Bj. Hansen er en som har tatt vår tids individualisme ut i det ekstreme. Han har nærmest isolert seg fra andre mennesker, og ikke minst sin egen familie. Den interessen for Gud som han har fått i alderdommen, er også en søken etter det tapte fellesskapet. I intervju med Klassekampen sier Solstad at det ikke går an å skille mellom dragningen mot fellesskapet og dragningen mot Gud.

Også det er en bibelsk tanke. Selvsagt finnes det ikke noen tro som ikke er personlig. Men den hører også alltid til i et fellesskap, til sjuende og sist som et fellesskap med hele skapelsen, fordi alt er skapt av og til Gud. Det er noe mye mer enn om jeg skal gå frelst gjennom Perleporten (som Bj. Hansen fabulerer mye om).

Bøye seg

Hvorfor kan ikke Bj. Hansen tro på Gud? Det er fordi han ikke kan bøye seg for Gud. «Jeg kan ikke knele. Den som står foran Gud anerkjenner Gud, men jeg kan ikke bøye meg», sier han. Og likevel stiller han seg opp foran Gud og forsøker å uttrykke seg til ham.

Jeg fant til slutt ut at jeg kunne bøye meg for Gud, selv om jeg ikke forsto ham og ikke fikk noe tegn på at han eksisterte. Er det ikke det som er tro?

«Bare den som har erfart Guds fravær kan fatte hans nærvær», skriver den katolske teologen Henri Neuwen – en tanke som uttrykker erfaringen fra en rekke kristne tenkere i det som kalles den mystiske tradisjonen. Kanskje Solstad rett og slett befinner seg i nærheten av den?

LES MER: En hånd å holde i