Det er blitt en slags sannhet at Trygve Slagsvold Vedum er populist og at Sp i stadig økende grad går i populistisk retning. Vedum er de siste årene blitt sammenlignet med høyrepopulisten Donald Trump. Det blir pekt på at de begge har slått seg opp på tøff retorikk mot «elitene», at de begge er negative til overnasjonalitet og har flertallet av sine tilhengere utenfor de store byene.

Hva skjer i Nord-Norge?

Vedum snakker enkelt og folkelig og er mot høyere bensinpriser. Men gjør dette ham til en «populist» eller en «råpopulist»? Svaret er helt og holdent avhengig av hvordan man definerer populismen. I både Norge og Europa er vår forståelse av populismen preget av at høyrepopulismen vokser kraftig. Men en ting er sikkert: Vedum er ingen høyrepopulist. Det er det totalt meningsløst å sammenligne han med Trump.

At Vedum derimot kan plasseres i en venstrepopulistisk ­eller distriktspopulistisk tradisjon, er det liten tvil om. Hans ærend i politikken har mange likhetstrekk med synspunktene til sosiolog og senere SV-politiker Ottar Brox. Han omtalte seg selv med stolthet som populist. Av politiske motstandere ble Brox hånet med kommentarer som at han ville ha «en sjark i hver ei vik». Brox er blant annet kjent for boka fra 1966: Hva skjer i Nord-Norge?

Venstrepopulismen på 70-tallet.

Venstrepopulisme på 70-tallet ble sett på som en motsats til teknokratiske trekk i sosialdemokratiet i Norge. Målet­ var blant annet å snu flytte­strømmene og få bedre kår i distrikts-Norge. Samtidig ville man også bedre forholdene for arbeidsfolk i byene. En annen som sto i denne tradisjonen er Hartvig Sætra. I 1971 kom han med boka «Populisme i norsk sosialisme». Imidlertid distanserte flere av de tidlige venstrepopulistene seg fra populist-­begrepet svært tidlig. Grunnen var at populisme i økende grad ble assosiert med høyrepopulister som danske Mogens Glistrup og norske Carl I. Hagen. En ­politisk bevegelse de hadde lite til felles med. I dag har imidlertid venstrepopulismen fått et visst oppsving i Norge.

Den nyere populismen

For det er nettopp høyrepopulismen som har dominert i både Norge og­Europa. Et trekk som kjennetegner høyrepopulismen er at kampen mot «elitene» er tett knyttet til et negativt syn på minoriteter som innvandrere, urfolk og homo­file. I deler av de høyre­populistiske miljøene har det også utviklet seg konspiratoriske forestillinger om innvandring, der man mener myndighetene har en strategi om å bruke innvandring for fjerne et demokratisk flertall fra majoritetsbefolkningen.

Et viktig fellestrekk mellom venstrepopulismen og høyrepopulismen er altså tendensen til å stole mer på grasrota enn på de etablerte eliter. Likevel er forskjellene så store at det nærmest ikke gir mening å omtale Vedum som «en norsk Trump». Grunnen er at ideologien og politikken han ønsker i stedet for den de etablerte elitene forfekter, er svært ulik fra det den amerikanske presidenten står for.

 Prisdryss for Vårt Land under europeisk prisutdeling

Innvandringsretorikk

Siden populisme i stor grad kan beskrives som en kommunikasjonsstrategi er det her likheter eller ulikheter må måles. Mens et av de mest markante trekkene ved høyrepopulismen er en polariserende innvandringsretorikk, så finner du ikke denne i Sp. Riktignok har Senterpartiet en stram innvandringspolitikk. På mange måter er de på linje med både Høyre og Ap. Men en stram innvandringspolitikk er ikke det samme som populisme. Derimot har Vedum ved flere anledninger tatt initiativ til brede innvandringspolitiske forlik på Stortinget. Sp har i mange år hatt en klar strategi om at de ikke ønsker en splittende retorikk i innvandringssaker. Her skiller Sp seg tydelig fra en høyrepopulistisk tradisjon. Mens Trumps slagord var «build the wall» og Siv Jensen snakker om «snikislamisering» i Norge, finner du ingen slike utsagn fra Vedum.

Det er også verdt å merke seg at både Høyre og KrF valgte å skåre billige poeng i den mye omtalte Seljord-saken, der en skole hadde valgt å bruke begreper som «skoleball» og «tradisjonsmat» – heller enn «juleball» og «julemat». Men den såkalte «råpopulisten» Vedum ønsket ikke å spille på slike motsetninger. Han avsto fra å kommentere. Det gjorde også Sps parlamentariske leder Marit Arnstad. I ettertid beklaget Høyre. Men det er verdt å tenke gjennom at dersom Vedum hadde hatt en tydelig høyrepopulistisk strategi hadde han trolig ikke tenkt slik.

LES OGSÅ: Vedum: Slekt skal følge slekters gang

Et tydelig kjennetegn ved høyrepopulismen er at de setter svake grupper opp mot hverandre. Men heller ikke det gjør Vedum. Mens hans prosjekt er å hamre løs på de som har makt, så angriper Listhaug og Jensen også de maktesløse som innvandrergrupper som allerede kjenner seg stigmatiserte.

Den samme motsetningen i Frp og Sps syn på medier og presse. Mens Frp hamrer løs på pressen på samme måte som Trump, så er dette ingen strategi hos Vedum.

Populær eller populist

Populistene er også kjent for å endre meninger etter svingninger. Sps meninger om distriktspolitikk har vært konsistent over tid. Når Vedum hamrer løs på politireform, tvungen kommunesammenslåing og fylkessammenslåing, dyre bensinpriser og ulv, mener mange det er populisme. Men dette har Sp ment i mange år.

Dessuten er det interessant å merke seg at mens Høyre og Ap jevnlig bestiller holdningsmålinger for å finne ut hva folket mener, så avbestilte Vedum slike målinger da han ble leder i Sp. Han mener Sp må ta standpunkt ut fra det de synes er rett. Det har gjort ham populær. Men å være populær er ikke ensbetydende med å være populist.

Noen ganger handler kampen mot eliter faktisk om reell politisk maktkamp. Kampen mot embedsmannsstaten har motkulturpartiene i Norge kjempet helt fra de startet. Først kom Venstre, som ble stiftet av kreftene som hadde drevet en lang kamp mot embetsmannstaten. Etter hvert vokste både Sp og KrF ut av denne motkulturtradisjonen. Alle tre bedrev kamp mot de med makt.

«Motkultur-isme»

Kanskje kan det kalles populisme. Et mer dekkende begrep kunne kanskje være «motkultur-isme». Uansett har det lange tradisjoner i Norge. Ja, faktisk var disse kreftene avgjørende for at Norge ble en egen stat i 1905.

Kanskje er det interessant å tenke på at Sp kan plasseres i en venstre- eller en distriktspopulistisk tradisjon. Men Ottar Brox hevdet selv at han hentet begrepet og inspirasjon fra det afrikanske kontinentet.

Kanskje er det mer fruktbart å plassere Sp og Vedum inn i den lange norsk tradisjonen partiet faktisk har vokst ut av. En tradisjon som har preget Norge og den norske mentaliteten gjennom flere hundre år: De seiglivede motkulturene. De kreftene som sørget for at Norge ble en egen stat, at landet sa nei til EF-avstemningen i 1972 og EU i 1994.

Man skal alltid være på vakt når stempling av et parti kommer fra en politisk motstander. For det er Høyre-folk som ynder å kalle Vedum populist. Selvfølgelig er det legitimt å forsøke å avkle en motstander. Men det er heller ikke sikkert vi skal lytte til deres karakteristikker for å øke sin egen oppslutning.

Uansett om Vedum er en venstrepopulist eller ikke, har han truffet en nerve. Den nerven er definitivt både urnorsk og motkulturell.

Les mer om populisme og motkultur:

• Vedum: Venstre har brutt med sentrum

• Une Bratberg kommenterer: De europeiske motkreftene