De europeiske motkreftene

Det har vært noen deprimerende år. Høyrepopulistiske partier vinner støtte i land etter land. Politikken er gjerne ispedd en kraftig dose nasjonalisme, med fortellingen om at det foregår kulturkrig mellom «oss» og «dem».

Der populister vinner makten, svekkes demokratiet. Det ser vi i land som Polen, Ungarn og Tyrkia.

Men de tre landene har noe annet felles: Ordførerne i Budapest, Warszawa og Istanbul har alle slått regjeringspartienes kandidater i lokalvalg.

Kan dette være tegn på at identitetspolitikk og høyrepopulisme er i ferd med å bli avkledd, i hvert fall miste et par plagg?

Lys i mørket er mulig å finne, hvis vi leter.

Kjærlighetsbudskapet

Det motsatte av identitetspolitikk var valgkampen til Istanbuls ordfører Ekrem Imamoglu tidligere i år. Her var det kjærlighet for alle penga. Slagordet var «Overse Erdoğan, men elsk dem som elsker ham». Alle valgkampmedarbeiderne fikk utdelt en 50 siders pamflett – Book of radical love.

Dette var en håndbok for hvordan spre kjærlighet og ikke hat i valgkampen. Nestekjærlighet, respekt og smil, ikke arroganse og nedlatenhet.

Imamoglu drev valgkamp i gatene, han ville hilse på så mange som mulig av Istanbuls 16 millioner innbyggere. Han tok tusenevis av selfies og delte ut klemmer i hopetall. Han ville at folk skulle treffe ham og ikke lese hva han skrev på sosiale medier.

I håndboka står det blant annet:

• Ikke snakk nedlatende om andre politikere, ikke skyld på andre partier, fordi vi i CHP gjør også feil.

• Aldri bruk pekefingeren når du snakker med velgere, da virker du belærende.

• Når motparten angriper deg, ikke svar, men fortsett å snakke om politikk, snakk om den lekeplassen i nabolaget.»

Sitatene er hentet fra NRKs Sissel Wold sin sak om Imamoglu.

Orban gikk på sitt første nederlag

I Budapest gikk en EU-vennlig, grønn sosiolog hen og ble borgermester i lokalvalgene i oktober. Ungarns sterke mann Viktor Orbán gikk på en skikkelig smell.

Optimistene håper dette er første steg mot et reelt alternativ mot den illiberale Orbán og hans avdemokratiseringsprosjekt som rammer medier, domstoler og akademia.

I Polens hovedstad Warszawa, undertegnet ordføreren Rafal Trzaskowski en deklarasjon til støtte for LHBT-rettigheter. Under Pride-paraden i sommer deltok han for første gang. Ikke alle må gå i tog, sa han, men alle bør respektere minoriteters rettigheter.

Trzaskowski vant over PiS-kandidaten for et år siden. I oktober var det parlamentsvalg i det katolske landet, og det nasjonalkonservative vant igjen, med homofile som skyteskive i valgkampen.

Helt ny taktikk

Ungarns nyvalgte ordfører Gergely Karacsony, sendte en hilsen til Istanbul, og påpekte likhetene; at de faktisk klarte å slå overmakten.

En annen likhet er at begge statslederne prøver å diskreditere sine borgermestere.

Valgkommisjonen i Tyrkia opphevet valget etter klage og press fra Erdogans parti AKP. Men seieren ble enda søtere neste gang; da vant Imamoglu med 800 000 stemmer.

Taktikken for å vinne var ny – og overraskende. Bare ideen om å kalle en valgkamp-bok for Radikal kjærlighet er tøff.

Sekulære vant de religiøse

Flere eksperter trekker fram at hvor viktig det var at han, som representerer et sekulært parti, omfavnet religion, fordi «respekt for religion er respekt for menneskene som tror på Gud».

Ekrem Imamoglu er troende muslim og gjorde partiet spiselig for folk som ikke tidligere ville ha stemt på CHP.

Midt i det etablerte

En gang var de høyrepopulistiske partiene i ytterkanten av politikken, nå er der en del av det etablerte. De som håper på at de vil forsvinne, vil bli skuffet. Det skjer ikke. Hver fjerde velger i Europa har stemt på et populistisk parti de siste årene.

– Den andre endrer seg ikke, da må vi endre oss, sa borgermesteren i Istanbul.

Det er absolutt verdt å prøve. Høyrepopulistiske partier spiller på frykt, skepsis til fremmede og å hegne om eget land. Deres oppskrift er å tilby enkle løsninger på vanskelige problemer.

Kanskje identitetspolitikk etter hvert vil erstattes av noe annet. I stedet for å være redd for at horder av flyktninger skal invadere landet, som Orban spiller på, kan det være andre saker som betyr og samler mer.

Kan klimasaken være det som snur trenden?

Klimasaken, kan være en av dem. Det var den viktigste politiske saken under EU-valgene i mai. Greta Thunberg er årets navn i magasinet Time. Ekrem Imamoglu i Istanbul sa at han vil bryte med den «vertikale arkitekturen», alle de nye høyhusene i betong og glass, og gjøre byen «grønn igjen». I Budapest vil borgermesteren gjøre byen grønnere.

De jobber for å finne nye, felles mål og andre plattformer å stå på enn de som splitter.

Uansett hva som skjer framover, så har de tre ordfører-valgene i hvert fall vist at det kan være tegn til sprekker i populistmuren.

Når noen går foran og viser at det går an å vinne, også under krevende forhold i land hvor demokratiske institusjoner er under press, vil det få ringvirkninger.

Ringvirkningene er det som teller. Selv om det tar lang tid.

HER ER FLERE SAKER FRA VÅRT LAND:

• Den urkristne befolkninga i Syria frykter konsekvensene av Tyrkias pågående militæroperasjon.

• Emil André Erstad anmelder boka til Ahmet Altan, en berømt, tyrkisk journalist: Vakkert om det autoritære Tyrkia, skriver han om boka Eg får aldri sjå verda igjen

• I Polen ble jødiske gravsteiner brukt som gatesteiner etter krigen. – Noen ganger gadd de ikke snu steinene engang, slik at inskripsjonen var synlig. Du kunne finne rester på de underligste steder i hager, i en mur. Det var ingen til å protestere på dette, for nesten hele det jødiske samfunnet var jo utryddet

• – I Ungarn skjer det nå ting som vi i 2010 ville sagt var umulig. Det umulige skjer bit for bit