Det er ingen som oppriktig tror at hegdefondsjef og selvskapt milliardær, Nicolai Tangen, faktisk har som mål å berike seg selv i rollen som Oljefondets øverste leder. Han er rik nok.

Det er heller ikke mange som tror hans motivasjon for å ta på seg en slik jobb – og dermed både gå kraftig ned i inntekt, betale svimlende summer i formuesskatt til Norge – handler om noe annet enn å gjøre en god jobb som forvalter av Norges pengebinge.

De aller fleste med greie på fondsforvaltning og ledelse, tror også at Oljefondet vil være i gode hender under Tangens ledelse.

Likevel går nå et samlet Storting rundt og håper at mannen skal trekke seg. Det ville vært så mye lettere hvis han melder i fra i løpet av de nærmeste dagene om at det ikke er verdt det. At han setter Øystein Olsens ettermæle og Norges Banks omdømme før sine egne drømmer.

Har vi en tikkende omdømmebombe på sjefskontoret?

Det kommer sannsynligvis ikke til å skje, og det er en viss rettferdighet i det. For Nicolai Tangen har ikke gjort noe galt. Han har fått en jobb han både er kvalifisert til og ønsker å gå inn i. Han meldte fra om at han ville selge seg ned, men ville fortsatt beholde en stor eierpost i sitt eget forvaltningsselskap AKO Capital. Det var greit for Øystein Olsen både i mars og i mai.

 

Men kan han leve med den mangel på tillit som de siste ukers politiske behandling har avdekket? Og kan Norges Bank leve med at de har det mange politikere frykter kan bli en slags tikkende omdømmebombe på sjefskontoret?

Et alvorlig dilemma

Hvordan kom vi dit hen at en finansminister må kalle inn det som måtte finnes av juridisk kompetanse både eksternt og internt for å finne ut om han har noe som helst handlingsrom overfor Øystein Olsen, styreleder i Oljefondet og sentralbanksjef i Norges Bank?

Det startet med et luksusseminar. Så kom nyheten om en ansettelse der offentlighetsloven ble brutt og der det ble stilt spørsmål om uavhengighet. Så kom debatten om skatteparadiser. Og selv om mange av momentene i saken om Nicolai Tangen både er usaklige og unyanserte, sitter vi igjen med et alvorlig dilemma: En oljefondsjef må ha legitimitet i befolkningen og blant politikere. Og selv om Oljefondet er et selvstendig organ, må styret være lydhøre for den skarpe kritikken som kommer fra det demokratisk valgte representantskapet, med Julie Brodtkorb i spissen.

Julie Brodtkorb leder representantskapet, som er Stortingets utnevnte tilsynsorgan med Norges Bank. De har vært kritiske til ansettelsesavtalen og mener at de ordningene som er laget, ikke eliminerer mulighetene for dobbeltroller. 
Foto: Terje Pedersen
Julie Brodtkorb leder representantskapet, som er Stortingets utnevnte tilsynsorgan med Norges Bank. De har vært kritiske til ansettelsesavtalen og mener at de ordningene som er laget, ikke eliminerer mulighetene for dobbeltroller. 

 

Kan ikke diktere, laget lovene selv

Samtidig må det være et rådende prinsipp at politiske strømninger ikke skal kunne diktere en institusjon som Norges Bank. Armlengdes avstand-prinsippet må hegnes om. Stortingspolitikerne har selv laget lovene som regulerer akkurat dette. De har mulighet til å si hva de mener og stille seg kritiske til avgjørelser disse selvstendige institusjonene gjør. Men de kan altså ikke diktere.

Norges Bank har et selvstendig ansvar

Det er to positive sider med debatten de siste ukene. Det ene er fokuset på at omdømme også er en toppleders ansvar, og at etisk lederskap er avgjørende, juss alene skaper ikke et godt omdømme. Det andre er at det politiske presset fastslår at Norges Bank og Oljefondet har et selvstendig ansvar for å ettergå sin egen bruk av skatteparadiser. Det forventes også at disse institusjonene er en sterkere pådriver i internasjonale finansmiljøer for å holde denne problematikken høyt på agendaen.

Noe av grunnen til at Øystein Olsen og Nicolai Tangen ikke inngir nok tillit, er at de i debatten som har pågått siden ansettelsen, ikke har forstått at diskusjonen om bruk av skatteparadiser har politisk sprengkraft og at det er noe de må lytte til og ta inn over seg. Tangens tone har vært tildels passiv-aggressiv, mens Olsen har virket ignorant, skriver Veslemøy Østrem.
Foto: Terje Pedersen
Noe av grunnen til at Øystein Olsen og Nicolai Tangen ikke inngir nok tillit, er at de i debatten som har pågått siden ansettelsen, ikke har forstått at diskusjonen om bruk av skatteparadiser har politisk sprengkraft, skriver Østrem.

 

Tar for lett på skatteparadisbruk

Noe av grunnen til at Øystein Olsen og Nicolai Tangen ikke inngir nok tillit, er at de i debatten som har pågått siden ansettelsen, ikke har forstått at diskusjonen om bruk av skatteparadiser har politisk sprengkraft og at det er noe de må lytte til og ta inn over seg. Tangens tone har vært tildels passiv-aggressiv, mens Olsen har virket ignorant.

Bakteppet deres er at hele finansbransjen bruker skatteparadiser. Internasjonal finans og store og attraktive investeringsobjekter er på Cayman Island, på Mauritius og i Irland. Oljefondet har milliarder i skatteparadiser. Både du og jeg har høyst sannsynlig mange av våre sparepenger i skatteparadiser – gjennom våre pensjonsfond eller indeksfond. Bruken av tredjepartsland har noen helt legitime bruksområder, for å unngå dobbeltbeskatning og for å få sikkerhet når man investerer i land med svake finansielle strukturer. Mens hemmeligholdet er det vanskelig å se gode grunner til å opprettholde.

Mange av skatteparadisenes svært problematiske sider har i mange år virket nærmest uløselige når finansverdenen blir spurt. Nå fastslår et nesten samlet Storting at aggressiv skatteplanlegging og etablering av komplekse eierstrukturer ikke er ønskelig, ja, det er rett og slett skadelig.

• LES OGSÅ om etiske investeringer, som har vokst kraftig under koronakrisen.

To veier videre

Finanskomiteen på Stortinget skal komme med sin konklusjon fredag formiddag. Finansminister Jan Tore Sanner har meldt at han vil «ta et initiativ overfor Norges Bank». Det er vanskelig å se at Sanner kan komme ut av den dialogen uten at «noe» må skje.

Det finnes et par veier ut av (skatte)paradis for Nicolai Tangen – som kanskje kan være mulige å svelge også for representantskap og Storting. De er brolagt med åpenhet og handlekraft.

Jan Tore Sanner har ikke mulighet til å instruere Øystein Olsen i valg av oljefondsjef. Det har skapt en politisk hodepine. 
Foto: Håkon Mosvold Larsen
Finansminister Jan Tore Sanner (H) har ikke mulighet til å instruere Øystein Olsen i valg av oljefondsjef, men Høyre stiller seg også bak kritikken, i følge DN. 

Dersom Nicolai Tangen tiltrer som Oljefondsjef om en knapp uke, kan Sanner be styret om å initiere en gjennomgang av Oljefondets bruk av skatteparadiser. Gjør Nicolai Tangen det på en grundig måte, vil det kunne bygge tillit i opinionen. Og viktigere: Det kan bidra til å sette en ny, internasjonal standard, langt mer kritisk enn den vi praktiserer i dag. Det kan gi Oljefondet lavere inntjening, og vil, ironisk nok, også kunne få negative konsekvenser for AKO Capitals inntekter. For de gjør stort sett som Oljefondet i etiske spørsmål.

Dessuten er åpenhet helt avgjørende. Nicolai Tangen har frem til nå delt informasjon om sin finansielle portefølje med offentligheten. I tillegg til de brannmurene som er satt opp mellom privatformue og Oljeformue, kan Sanner be om en ekstern, årlig gjennomgang av pengestrømmer og inntjening. Uten at det innføres nok et lag med sikkerhet, tror jeg ikke Tangen får nøkkelen til Oljefond-sjefskontoret.

 

• LES OGSÅ: I Vårt Lands intervju med Nicolai Tangen i vår forteller han om motivasjonen sin for å bli Oljefondsjef. – Jeg vil gi noe tilbake.

• Denne uken ble det klart at Økokrim har henlagt bedragerisak mot tidligere BCC-topper.

• Det stormer rundt Shabana Rehman. Vårt Land omtalte varsler mot Født fri-lederen på mandag denne uken.