24 timer tvil

Undertiden kommer nye undersøkelser som tyder på at færre nordmenn ser på seg selv som troende. For eksempel har undersøkelsen Norsk Monitor i en årrekke spurt nordmenn «Tror du på Gud?». I 2017 svarte 46 prosent at de ikke tror, mens 34 svarte at de tror på Gud.

Krisemaksimering

Hver gang undersøkelsene legges frem følger et kjent mønster: En lett triumferende kommentar fra humanetisk hold om at vi lever i et etterkristent univers og at myndighetene nå må intensivere utbyggingen av livssynsnøytrale seremonirom; og et ditto krisemaksimerende hjertesukk fra religiøst hold om at kirken famler og bare har seg selv å takke. I begge tilfeller mottas – og brukes! – tallene med en selvfølgelighet som underslår at ingen riktig vet hva tallene betyr.

Dramaturgien gjentok seg i forrige uke da Borg bispedømme la frem en oversikt over hvor sterke medlemmene deres er i troen. Med utgangspunkt i en noe forkjær gjengivelse i herværende avis slo Nettavisens nyhetsredaktør Erik Stephansen fast at tallene var «oppsiktsvekkende» og at de viste at det «nå er like mange ikke-troende som troende i kirken». Noe undersøkelsen slett ikke viste, men Stephansen får være unnskyldt.

LES OGSÅ: Forsøk på å kartlegge menneskers religiøsitet har vist en tendens til at befolkningen blir stadig mindre troende

Forræderske bokstaver

For i dette tilfellet er det ikke bare tallene bedrar. Det samme gjør bokstavene. Der den engelskspråklige verden har et rikt forråd av ord som «faith», «belief», «dependence», «reliance» og «trust» til sin disposisjon, er vi nordmenn avspist med tre enkle bokstaver: T-R-O. Tre fattige bokstaver som attpåtil sender tankene i retning av en sannsynlighetsavveining, som om gudstroen var et spørsmål om gode eller dårlige odds. Slik er det naturligvis ikke. Setningen «Jeg tror på Gud» betyr noe helt annet enn «Jeg finner det sannsynlig at Gud eksisterer». Den første formuleringen viser til et erkjent tillitsforhold; den andre til et regnestykke.

På samme måte som det er vesensforskjell på å si «Jeg tror på Erna» og «Jeg tror på Loch Ness-monsteret». Det første er et uttrykk for tillit til Norges statsminister, og ikke en stillingtagen til om hun finnes; mens setning nummer to er det stikk motsatte: Ikke en tillitserklæring, men en meddelelse om at respondenten finner det overveiende sannsynlig at et visst sjøuhyre eksisterer.

Sauses sammen

Det grovmaskede norske språket er dessverre en av grunnene til at vår nasjonale samtale rundt religion og verdier så ofte kollapser. Ulike nivåer sauses sammen i en dårlig koreografert dans rundt et begrep («tro») så elastisk og kontekstavhengig at det kan bety alt og ingenting på én gang. Derfor er det verdt å spørre om det har noe for seg å ringe rundt til tilfeldige nordmenn for å spørre om de tror på Gud eller ikke. Hva er det Norsk Monitor forventer å finne? En brøk for nordmenns religiøsitet?

Det er en kjent sak at IQ-tester ikke måler intelligens, men hvor flinke folk er til å besvare en kulturelt betinget konstruksjon kalt «IQ-test». Tilsvarende i dette tilfellet. Norsk Monitor måler ikke så mye håp og lengsler som de måler et kulturelt og psykologisk fenomen: Hvor beredt respondentene er til å svare ja eller nei på et spørsmål de legger helt ulike ting i, og som de kan svare forskjellig på fra dag til dag.

LES OGSÅ: I Borg bispedømme har de fargekoder for ulike medlemsgrupper

Skjematisk tilnærming

Om spørsmålsstillingen til Norsk Monitor avdekker noe som helst, så er det hvor sort-hvitt den moderne nordmannen har vent seg til å tenke om religiøsitet i det 20. århundre, der spenningen mellom «tro» og «ikke-tro» er redusert til et enten-eller og der 500 år med luthersk lutring sakte men sikkert har tatt kroppen (minus hodet) ut av troen. Tilbake står en avmagret skapning: Ikke tro som praksis, handlinger og vaner, men tro som aktiv tilslutning til et sett trospåstander. Tro som et forpliktende ja eller nei, og ingenting imellom.

Undersøkelsen til Borg bispedømme forstås best som et forsøk på å bekjempe denne kvelende tokammertenkningen. Tro er ikke et enten-eller. Så er det naturligvis mulig å ironisere over at bispedømmet i stedet ender opp med å identifisere 30(!) ulike trosvarianter i en matrise langs to akser, men noe annet er kanskje ikke å forvente når tro møter kirkebyråkratiets Excel-ark.

Likevel var det nok nonnen som sa det best: «Tro er 24 timer tvil og ett minutt håp.»