Denne helga diskuterer KrFs landsmøte å gi enorme skattefradrag til folk som får barn. Som feminist får jeg mild panikk over alt som smaker av reaksjonær Viktor Orban-politikk. Men også som feminist lurer jeg på om det kanskje likevel er en god idé å legge ganske mye mer penger i småbarnsfamiliene.
I dag er det sånn at kvinneyrker er dårlig betalt. Og alternativet til å jobbe, altså å få barn og oppdra dem hjemme, er et enda dårligere økonomisk prosjekt. Til sammen gjør det at vi lever i et ganske kvinnefiendtlig samfunn: Omsorg er statistisk sett kvinners domene, enten man liker det eller ei. Og den omsorgen skal ytes gratis eller billig. I tillegg skal omsorgen vi yter hjemme kjempe mot omsorgen vi yter på jobben, det er aldri nok tid til noen av dem.
Kanskje skal vi ikke så fort si nei takk til en påskjønnelse for blodslitet. Kanskje er KrFs gavmildhet nøkkelen til både synkende fertilitet og mørket som hviler over norske kvinners verste tiår, 30-årene.
Vi kan anføre all verdens argumenter, og det har vi da også gjort, nok barn får de unge likevel ikke
Plutselig var vi for få
I århundrer, for ikke å si årtusener, har nye mennesker dukket opp i verden i store antall. Samfunnet har kunnet stole på at det kommer nye barn, helt av seg selv. Hverken stat, arbeidsgivere eller besteforeldre har trengt å lete etter nye mennesker, snarere har problemet vært omvendt: Har vi nok mat, nok tak og nok omsorg til alle som finnes?
De siste hundre årene har det skjedd noe. Antall barn som dukker opp har sunket, og det dramatisk. De siste ti årene har utforbakken vært ekstra bratt. Siden midten av 70-tallet har norske kvinner født færre barn enn det vi trenger for å opprettholde befolkningsmengden. I dag føder vi i snitt 1,44 barn per kvinne, og det er mildt sagt for få. Regjeringens fødselstallutvalg la torsdag fram en delrapport, uten de helt store politiske endringsforslagene.
Og uten nye barn stopper samfunnet opp, økonomien skrumper, det er ikke nok folk til å opprettholde strukturene – for ikke å snakke om for å bære skatte- og omsorgsbyrden av dem som snart skal pensjoneres fra sin tjeneste på for eksempel Stortinget og bli uvirksomme og skrøpelige.
Når et parti vil ha gjennomslag for noe, pleier det å skje gjennom lovverk og budsjetter. Hvorfor ikke også med fruktbarheten?
Barn var gratis luksus for staten
Danske Emma Holten skapte enorm debatt i hjemlandet i fjor med boka Underskudd. Der tegner hun opp sammenhengen mellom økonomisk politikk og omsorgsarbeid. Jeg tror også Norge trenger en grunnleggende erkjennelse av at barn er en luksus staten før kunne regne med å få gratis og i mengder, men som nå har tørket opp. Holten peker på at barn er en svært dyrebar ressurs, men at kostnadene gjennom århundrer har vært usynliggjort.
Det renner altså for tida svært dårlig i den norske barnekrana. For meg er logikken klar: Mens kvinner i alle år har måttet føde barn, trenger vi det ikke lenger. Vi kan ha kjærlighetsrelasjoner uten barn. Vi kan til og med leve godt uten menn. Etter at kvinner fikk økonomisk frihet og p-piller, ble familie og barn et valg. Og stilles folk overfor et valg der det før var tvang, kommer en viss andel til å velge bort det tradisjonelle. I neste generasjon har det dermed oppstått forbilder som ikke har barn, jenter ser kjendiser, tanter og mors venninner leve fint uten. Jo flere som velger det bort, desto flere inspireres til å gjøre det samme. Resultatet er en graf som peker stadig skråere nedover mot høyre.
Å kjefte på kvinner som jobber deltid er totalt misforstått av politikere og kvinnebevegelse
Konflikten mellom barn og jobb
Alle foreldre vet at det å ha barn står i beinhard konflikt med det å jobbe. Småbarnsforeldre er forventet å jobbe like mye som alle andre, samtidig som de driver en nattåpen barnehage resten av døgnet. Ifølge Holten er barn syke gjennomsnittlig 60 dager det første året i barnehagen, men foreldre har bare 10 sykt barn-dager. Det er altså ikke rom i våre ordninger for å håndtere det som er normaltilstanden i en familie, langt mindre en familie med ekstra utfordringer.
Å få alt til å fungere er ekstremsport. Man blir sliten av det, sykmeldt, ulykkelig og skilt. Min svogerforskning er helt klar, 30-årene er utrolig tøffe, spesielt for mødrene.
Å leve et liv der to enormt krevende aktiviteter og livsprosjekter ligger i kontinuerlig strid med hverandre er rett og slett ikke særlig attraktivt. Spesielt gjelder dette for fysisk krevende yrker med lite fleksibilitet. Altså omsorgsyrker, der kvinner er overrepresentert. Å kjefte på kvinner som jobber deltid eller ikke får barn er totalt misforstått av politikere og kvinnebevegelse. At kvinner går inn i deltidsfella med åpne øyne bør heller leses som et tegn på desperasjon.
Joda, man kan bite tenna sammen og kare seg gjennom mørke dager, løpe fra det ene til det andre, med stresset fra nok en kjeftemorgen dundrende i det samme hodet som skal prestere profesjonelt. Men hvorfor skal man egentlig det, når man ikke må? Hvorfor jobbe hundre prosent hvis det går å jobbe mindre? Eller viktigst: Hvorfor få barn i det hele tatt?
Jeg tror konflikten mellom jobb og hjem er en viktig grunn til at folk får to, ett eller ingen barn. I en annen virkelighet hadde mange ønsket seg flere barn. Men da måtte kostnaden vært mindre, eventuelt gevinsten større.
Finnes det noe alternativ?
Det er lett for oss som har fått barn, og helst flere enn to, å si at det bør de foreløpig barnløse kvinnene også få. Barn er en plikt, en glede, lettere enn du tror, du klarer det, du vil angre hvis du ikke gjør det. Men vi kan anføre all verdens argumenter, og det har vi da også gjort, nok barn får de unge ikke. Noen av dem får det ikke til, men de fleste vil bare ikke, i alle fall ikke mens det fortsatt er tid.
Bare siden 2018, da Erna Solberg ba oss om å være så snill å få litt flere, har barnetallet sunket med hele 0,12 prosentpoeng. Politikk pleier å skje ved andre verktøy enn oppfordringer og holdningskampanjer. Når et parti vil ha gjennomslag for noe, pleier det å skje gjennom lovverk og budsjetter. Kunne det samme vært en idé også for å endre fruktbarhetstallene?
Jeg tror det er på tide at politikerne blar opp det barn koster, snarere enn å fortsette å forvente at privatpersoner skal ta regninga som ubetalt arbeid. Hadde vi gitt 10.000 kroner i måneden per barn som er hjemme, hadde vi garantert fått flere tre- og firebarnsfamilier i landet. Mange hadde tatt en pause fra arbeidslivet, slik det var fram til et stykke ut på 80-tallet. Da var barnetrygda såpass høy at man kunne la være å jobbe.
Vi blir fortalt at det er umulig, at vi ikke har råd til det, men da kan vi stille to spørsmål: Hvorfor fant vi måter å ha råd til det før? Og viktigere: Finnes det noe realistisk alternativ?
