Krigen er et veiskille

Vi har bare så vidt sett begynnelsen på krigen mellom Israel og Hamas. Å spå om forløpet og konsekvensene er helt umulig. Men noe kan sies sikkert: Det er umulig å vende tilbake til det som var før.

Yom Kippur-krigen i 1973 er Israels forrige nasjonale traume. Men ut av denne krigen kom fredsavtalen mellom Israel og Egypt i 1978. Egypts president Anwar Sadat tapte krigen og satset i stedet på å vinne med fredelige midler. Israels statsminister Menachem Begin kunne gå med på fred nettopp fordi krigen hadde demonstrert Israels styrke.

Det var i sin tid modige og visjonære menn som Anwar Sadat og Yitzhak Rabin som tok valg som kunne skape noe nytt. Finnes det noen slike kvinner eller menn nå?

—  Erling Rimehaug

Rakettene fra Irak som rammet Israel i 1991 var også en traumatisk hendelse. Jeg var der selv, og opplevde hvordan trusselen om bruk av gass mot jøder vekket til live frykten fra Holocaust. Dette kom i kjølvannet av en palestinsk oppstand som utfordret Israels kontroll over Vestbredden. Israels statsminister Yitzhak Rabin trakk den lærdommen at situasjonen mellom Israel og palestinerne ikke kunne fortsette som før. Han åpnet for at det kunne forhandles med Yasser Arafat.

Traumer kan gi endring

Disse to eksemplene viser at traumatiske krigsopplevelser kan lede til positive endringer, dersom aktørene forstår å bruke dem til å skape noe nytt i tilsynelatende fastlåste situasjoner. Går det an å håpe at noe slikt kan skje denne gangen også?

Akkurat nå virker det umulig å reise slike spørsmål. De grufulle terrorhandlingene fra Hamas og Israels svar er nå i ferd med å gjøre kløftene dypere. For israelerne blir nå ettergivenhet for palestinerne en premiering av Hamas. For palestinerne er innrømmelser for de som angriper Gaza nå en form for svik. De sårene som nå er skapt og skapes kan gjøre forsoning umulig i lang tid.

[ Dette er Hamas ]

«Hvem vil vi være, hva slags mennesker vil vi være etter å ha sett det vi nå har sett? Hvor vil vi starte etter ødeleggelsen og tapet av så mye vi trodde og stolte på? Om jeg skal våge en gjetning: Israel etter krigen vil være mye mer høyrevridd, militant og rasistisk. Krigen som er tvunget på landet, vil ha sementert de mest ekstreme, hatefulle klisjeene og fordommene som er en del av rammeverket i israelsk identitet», skriver den israelske forfatteren David Grossman i en tekst som blant annet er trykt i Aftenposten.

Har mistet troen

Grossman var den som i sin tid overbeviste meg om at palestinerne måtte få rettferdighet i en egen stat. Jeg møtte ham midt under Scud-angrepene i 1991. Nå har han mistet troen.

«Israel og Palestina, to nasjoner forvridd og korrumpert av uendelig krig, kan ikke en gang være hverandres søskenbarn. Tror noen fortsatt at de kan være sammenvokste tvillinger? Det må gå mange år uten krig før aksept og helbredelse i det hele tatt kan komme i betraktning», skriver han nå.

[ Kirkens Nødhjelp i Gaza: – Følelsen av kontroll, den er helt borte ]

Israel har nå i mange år holdt Gaza under kontroll ved hjelp av stengte grenser. Angrep fra Gaza er besvart med bomber og sporadiske invasjoner, mens fredelige perioder er premiert med moderate lettelser i avstengingen. Imens har Gazas befolkning sunket stadig lenger ned i sosial nød og håpløshet. Noe som har gitt gode rekrutteringsmuligheter for Hamas og andre voldelige organisasjoner.

Det er ikke en situasjon man bare kan vende tilbake til. Når Israel har avsatt Hamas, blir de nødt til å finne en annen løsning. Om ikke alt skal fortsette i samme spor, må det bety rettigheter og bedre kår for Gazas befolkning.

Hvordan styre Gaza?

Men hvordan kan Israel styre Gaza? Det var gode grunner for at de i sin tid trakk seg ut. Det mest nærliggende alternativet kunne være å be de palestinske selvstyremyndighetene, som Hamas kastet ut i 2007, om å komme tilbake.

Men Mahmoud Abbas og hans styre mangler legitimitet og autoritet. De vil trolig heller ikke komme tilbake med israelske våpen i ryggen. Det er til og med usikkert hvor lenge de makter å holde kontrollen på Vestbredden. Styret mangler legitimitet blant annet fordi det ikke har vært holdt valg siden 2006.

Benjamin Netanyhus strategi har vært å sørge for at palestinerne ikke har noen samlet ledelse. En bedre strategi ville være å bidra til at det blir holdt valg på en en samlet palestinsk ledelse som Israel kan forholde seg til og gjøre avtaler med. Muligens kunne man få hjelp av Saudi-Arabia til å få det til. Det kunne åpne opp for den avtalen mellom Israel og Saudi-Arabia som nå er satt på vent.

Tostatsløsning?

Men skal det ha noen mening med et palestinsk styre, må det også avklares hva de skal styre over. Løsningen som har ligget i kortene så langt, er en palestinsk stat. En reelt selvstendig palestinsk stat ved siden av Israel har aldri vært akseptert av Israel. Da måtte ikke bare bosetterne bli palestinske eller flytte. Den palestinske staten måtte også kontrollere sine grenser og ressurser, og den israelske hæren kunne ikke lenger operere der. Mange israelere frykter at en slik stat vil gi dem mer utrygghet, og ikke mindre. Etter det som nå har skjedd, blir nok denne frykten større.

[ Norske Bjørn var soldat i Gaza i Israels krig mot Hamas ]

Alternativet er en felles stat der både jøder og palestinere har like rettigheter. Det er mange palestinere som går inn for det. Men jødene frykter hvordan det skal gå med dem i en demokratisk stat med arabisk flertall. De siste årene er det likevel i Israel lansert flere forslag om en multinasjonal stat der jødene på en eller annen måte sikres sitt nasjonale hjem.

Men ikke noen av disse løsningene vil fungere uten et visst minstemål av tillit og likeverd. Det har lenge manglet, og nå synes de siste restene knust.

Finnes visjonære ledere?

Det er derfor fare for at vi ender opp med at både Vestbredden og Gaza blir lagt under israelsk militærstyre - som må bli stadig mer undertrykkende for å holde kontrollen. Da vil det gå som Grossman frykter: Israel blir et mer autoritært og miiitarisert land, som gradvis vil miste internasjonal støtte.

Det var i sin tid modige og visjonære menn som Anwar Sadat og Yitzhak Rabin som tok valg som kunne skape noe nytt. Finnes det noen slike kvinner eller menn nå?