«Generasjonskontrakten trenger underskrifter»

I arbeidersangen «Ta hverandre i handa og hold» finnes denne verselinjen: Nei, nå gjelder det mere enn før! For hvis samholdet rakner og dør, venter fiender nok som vil splitte vår flokk. Og vår flamme blir aske og glør. Den tilsynelatende banale, men svært vanskelige oppgaven med å ta vare på samholdet er høyaktuell i vår tid, selv om både sangen og teksten er gammel.

De som falt utenfor

Noen vil påstå at det var enklere før, da samfunnet fremsto mer homogent. Men om historien har vist oss noe, er det at vi aldri var like. De som falt utenfor normen, har for ofte blitt gjemt vekk av storsamfunnet. Samer og andre urfolk, nasjonale minoriteter, skeive, kvinner, folk med funksjonsnedsettelse har alle på sitt vis gjennom historien, blitt forsøkt kontrollert, marginalisert eller assimilert av majoritetsbefolkningen. Det har aldri vært lett å bygge et fellesskap hvor alle har en plass og kan føle tilhørighet. Historien om det moderne Norge er historien om hvordan ulike grupper, ofte gjennom kamp, har fått sin rettmessige plass i fellesskapet.

[ Raymond Johansen: – Min generasjons svar på unges frykt er respektløs ]

I dag er vi et samfunn bestående av ulike etnisiteter, kulturer og livssyn. Med forskjellig seksualitet, politisk overbevisning, håp og drømmer for framtida. Aldri har fellesskapet vært romsligere. Samtidig har det aldri vært vanskeligere å holde på samholdet. Men der konfliktene før gikk mellom majoriteten og minoriteter frykter jeg for en ulmende konflikt mellom generasjoner. Mellom en digital og en analog generasjon, som informeres ulikt, med ulike medievaner, verdisyn og verdensbilde som stadig står i fare for å kollidere med hverandre.

Det neste, store fellesskapsprosjektet handler om å bygge forståelse og respekt på tvers av generasjoner.

—  Raymond Johansen, sommergjest

Generasjonskontrakten er solidaritet

I et liberalt demokrati er det naivt å tro at man kan styre demografien. Ikke er det ønskelig heller. Folk skal få leve sine liv, få barn, stifte familie om man kan og ønsker det. Flere av oss lever lenger. Det er bra! Det er en attest til et velferdsstaten. Til det gode livet. I Oslo vil vi være dobbelt så mange over 80 år innen 2040. Det gir oss mange muligheter. Mennesker fulle av klokskap og livserfaring vi kan høste viktig kunnskap fra. Men flere eldre betyr også flere syke og pleietrengende. Regnestykket viser at det blir stadig færre arbeidstakere bak de som står utenfor arbeidslivet.

Vi vet at det kommer til å koste. Men det er en kostnad som et stort flertall av oss som bor i dette landet er villige til å betale. I Norge har vi en sterk og langvarig, om enn usynlig, kontrakt mellom de som er i jobb og de som ikke er det. Mellom de som er friske nok til å jobbe, og de som er for syke til å jobbe. Mellom de som har stått i arbeid gjennom et langt liv, og de som fortsatt er i arbeid. Generasjonskontrakten er solidaritet i praksis. Gjennom å gå på jobb, betale skatt, bidrar vi sammen til trygghet for de som står på utsiden av arbeidslivet. Vi skaper forutsigbarhet for at vi selv får hjelp når livet er på sitt mest sårbare. Fellesskapet stiller opp når alvorlig sykdom rammer. Fellesskapet stiller opp når vi vokser opp og skal lære. Fellesskapet stiller opp når vi går inn i pensjonisttilværelsen. Den kontrakten må fornyes av hver ny generasjon. Den må ha legitimitet. Det betyr at de som lever i dag må føle at den kontrakten leverer. At det er noe å vinne på å delta.

[ Snart flere eldre enn barn og unge i Norge ]

Mange unge er bekymret

Det som kan forstyrre min nattesøvn er at vi risikerer sprekker i denne generasjonskontrakten. Felles for mange av oss som er voksne i Norge i dag, er at vi har vært med på tidenes økonomiske opptur. Vi har vært vekstvinnere. Det har gitt oss velstand og velferd. Vi har vært flinke, men også heldige. Nå sier mange unge at de er bekymret for hva fremtiden vil bringe. Vil jeg kunne opprettholde den samme økonomiske standarden som foreldregenerasjonen? Vil det være en jobb for meg etter endt skole og utdanning? Hvordan vil klimaendringer og en stadig mer kaotisk verdensorden, med kriger og konflikter, påvirke meg og min familie? Den unge generasjonen vender seg til oss som er voksne for svar.

Det er vårt ansvar og vår plikt å svare troverdig og skape de beste forutsetninger for at de som skal arve landet har muligheter til å lykkes. Opplever unge at stigen trekkes opp, at mulighetene skrumper inn og at fremtidshåpet svinner hen, går vi inn i et ukjent og farlig terreng. I Frankrike brenner biler, butikkvinduer knuses og demokratiet settes på prøve. Det virker som om mange av ungdommene som protesterer mot samfunnet, for lengst har gitt opp troen på at framtida har noe å tilby. Dermed raser generasjonskontrakten nedover en negativ spiral. Eldre blir redde, krever strengere straffer og hardere lut. Det virker som om tilliten mellom unge og gamle forvitrer. Det er bilder en kan få mareritt av.

Vi må bygge broer

En generasjonskontrakt trenger stadig nye underskrifter. Fra mennesker i alle aldre. I Oslo og Norge skal vi takke våre eldre gjennom gode fellesskap og trygg eldreomsorg. Våre eldste skal pleies av våre unge, som gjennom skole, utdanning, jobb og en velferdsstat skal få de samme mulighetene til å lykkes i livet som deres foreldre og besteforeldre. Vi må bygge broer mellom folk, slik at vi kan ha tillit til hverandre. Det neste, store fellesskapsprosjektet handler om å bygge forståelse og respekt på tvers av generasjoner.

[ Disse livssynsprofilene vil bli politikere  ]