Minneord: Kjærlighet nok

«Et annet menneske har tatt meg ved hånden og ført meg inn i sitt livs landskap.»

Slik beskriver Liv Rosmer Fisknes i boka Kroppens sug, hjertets lengsel (1993) en grunnerfaring i alt hennes mangfoldige virke. Når dette skjer, byttes rollene om, forteller hun. En reise til det ukjente begynner, med den andre som reiseleder. Gradvis blir åpenheten mer slående og ydmykheten mer gripende.

Opplevd som trygg person

Natt til 13. juni døde Liv Rosmer Fisknes, 75 år gammel. En sterk, vågal og menneskekjær foregangskvinne i kirke og samfunn har gått bort. I Pride-måneden 2023, der ny uro blander seg med feiringen av nyvunnet frihet og likeverd, står vi tilbake med stor takknemlighet for den veien hun viste oss, med sitt mot, sitt blikk og sin tro.

Liv Rosmer Fisknes ble opplevd som en trygg person. Hun var skvær og nøktern, gikk gjerne rett til kjernen. Hun hadde et skarpt og varmt blikk for det vesentligste, menneskets verdighet.

Hun nådde ut til folk fra forskjellige sosiale miljøer. Folk kom reisende for å høre Liv forkynne. I lokalmiljøet opprettet hun samarbeid med politikere og med kulturlivet. Hun fikk en offentlig stemme, ikke bare fra prekestolen.

Hele livet oppsøkte hun steder og mennesker hvor denne verdigheten var særlig truet. Hos de innsatte i fengselet på Bredtvet. I det gatenære arbeidet i Kirkens Bymisjon blant kvinner i prostitusjon og rusmiddelavhengighet. Hos henne som banket på døra på Nadheim en kveld i 1985 og sa hun hadde fått det, viruset, og spurte fortvilet om noen nå ville ha noe med henne å gjøre.

Nådde ut til folk fra forskjellige miljøer

Det ville Liv Rosmer Fisknes. Senere ble hun leder for Landsforeningen mot Aids (nå HivNorge).

Erfaringen tok hun med seg videre i det kirkelige landskapet, som Aids-prosjektleder i Kirkerådet, som lærer i sjelesorg på Praktisk-teologisk seminar på Universitet i Oslo, og videre som sogneprest i Torshov og prost i Bærum prosti.

Hun jobbet kontinuerlig med å holde terskelen lav, hun fremholdt sirkelen framfor hierarkiet. Likefullt tok hun på seg lederansvar, og avsluttet sin prestetjeneste som prost.

Hun nådde ut til folk fra forskjellige sosiale miljøer. Folk kom reisende for å høre Liv forkynne. I lokalmiljøet opprettet hun samarbeid med politikere og med kulturlivet. Hun fikk en offentlig stemme, ikke bare fra prekestolen. Mange fulgte prosten fra hennes faste avisspalte i Bærum budstikke.

Verdien av permanent nærvær

Overalt var hun opptatt av gjensidigheten og de overraskende mulighetene i ethvert møte. Hun så at de fleste av de hun traff i samfunnets randsoner bar i seg en sønderknust tillit til livet og til seg selv. Men Liv trodde fast på at et blikk og et møte kunne, i glimt, gjenreise tillit og gi et nytt selvbilde.

Kanskje lærte hun dette først hos bymisjonspioneren Laura Nadheim. Som 19-årig praktikant fikk hun oppdraget fra den aldrende og myndige Laura om å gå ut på gatene og inn på kneipene for å lete etter Mary, på 67, som hadde «sprukket.»

Liv fant ikke Mary den kvelden. Men kanskje var det slik hun lærte å se, og lete med det nysgjerrige og anerkjennende blikket som kan gjøre det tilsynelatende heslige til noe vakkert.

For strøket hadde sin egen skjønnhet for Liv Rosmer Fisknes. Der opplevde hun verdien av permanent nærvær. Og rause porsjoner humor. Der så hun mennesker som «selv eliminerer gapet mellom en som gir og en som tar.»

Om noen skulle mene at hun med slike beskrivelser utidig forskjønnet gatas harde virkelighet, bekymret hun seg ikke over det. Med all den hån og forakt det miljøet var blitt utsatt for, har «en hvitmaler mye å gå på», repliserte hun.

Dvelte ved Jesus-fortellingene om å stanse opp

Overalt i dette var hun prest. Hun dvelte gjerne ved Jesus-fortellingene om å stanse opp, og se, være hos. For henne var oppdraget det samme til oss alle, nemlig å være livstolkere for hverandre.

Livet er gitt oss, det er ingen prestasjon, minnet hun alltid om. Et slikt perspektiv kan gjøre noe godt med selvbildet vårt: Det blir lettere å se seg selv som en blant mange, og å se de mange som seg selv.

[ Kristenruss-tragedien: – Jeg har jo tenkt på hvordan livet ville vært annerledes om hun hadde levd videre ]

Da kan vi til og med, glimtvis, kjenne paradis-kreftene, de som skaper noe nytt. For det blikket som gjør det heslige vakkert, og reiser den nedbøyde opp, er Skaperens eget: «Det nakne menneske», skrev Liv Rosmer Fisknes, «må gjenkjennes med Skaperens øyne. Ut av dem springer kjærlighet nok til en ny skapelse.»

For tretten år siden ble Liv pensjonert som prost etter å ha fått alzheimer. De siste årene ble preget av sykdom. Men de som stod henne nærmest, ektemannen Helge og sønnene Gjert og Gaute, med Sunniva og Elin og de fem barnebarna, har fått merke at det våkne blikket var der, helt til det siste.

Og kjærlighet nok, til en ny skapelse.