Dødskrasjen i Flekkefjord

En rutebuss og en russebuss møttes på en trang vei mellom Logavannet og fjellveggen i 1963. For de som satt i rutebussen, var det første faresignalet at russebussen ikke sakket ned farten da den kom rundt svingen. Det andre var at russebussen ikke svinget inn på den lille møteplassen, slik at rutebussen i motsatt kjørefelt kunne passere.

I stedet fortsatte russebussen framover i samme fart – i rundt 50 kilometer i timen. Den kom nærmere og nærmere rutebussen i motsatt kjørefelt, som hadde klint seg så langt inn mot fjellveggen som mulig.

Men veien var ikke bred nok.

Sjåføren av rutebussen forklarte senere at han forberedte seg på at russebussen skulle krasje i ham, for å unngå vannet. Men russebussen gikk i stedet den andre veien – gjennom den skjøre murkanten, ned skrenten og ut i vannet.

Inne i bussen hadde det første faresignalet vært en underlig lukt, som kunne komme fra bremsene. Men at bremsene hadde sviktet, visste de ikke før det var for sent.

Marit Synnøve Gilje kan ikke huske at noen inne i bussen skrek. Den var heller fylt av en underlig ro.

– Jeg tenkte at dette er det slutten. Nå drukner vi.

Men Gilje var én av de 25 heldige som maktet å redde seg ut, før bussen sank til bunns i det 30 meter dype vannet.

– Da jeg kom i vannet tok jeg noen svømmetak, og merket til min overraskelse at jeg hadde kommet meg ut. Det var kun én inngang og utgang i den bussen, og det var døra helt framme.

Siden ble revet av

5. juni var det 60 år siden bussen med 34 kristenruss kjørte av veien og sank til bunnen av Logavannet ved Flekkefjord. Ni døde i en av norgeshistoriens største og mest tragiske trafikkulykker.

Marit Synnøve Gilje satt nest bakerst i bussen, på høyre siden – den som skled først nedover. Det som sannsynligvis ble redningen for henne og flere andre, var at høyre side av bussen ble revet av på veien.

– Da jeg kom opp av vannet, så skjønte jeg at folk svømte rundt. Vi visste ikke hvem som ikke hadde kommet seg opp allerede. Så ble det ropt ut noen navn på folk som ikke var gjort rede for.

Gilje var en dyktig svømmer. Hun forsøkte å dykke ned og hjelpe de som ikke hadde kommet seg ut. Men det nyttet ikke. De våte klærne gjorde det vanskelig å bevege seg i vannet.

Det neste hun husker er at hun ble hjulpet opp den bratte skrenten. Kanskje hun dro seg opp etter et tau, kanskje ikke. Hun ble stående der på veien en stund, for å forsikre seg om at flest mulig av vennene kom seg opp. Så ble de kjørt i den andre bussen til sykehuset i Flekkefjord.

Misjonsprosjekt i Kamerun

Gjengen på omtrent 50 kristenruss reiste rundt med buss og fem personbiler for å samle inn penger til å lønne en lektor som skulle jobbe for Den norske misjonsselskap i Kamerun.

På den tiden startet russefeiringen 17. mai. De var ikke en helt sammensveiset gjeng ennå, men noen kjente hverandre fordi de gikk på skole sammen. Andre kjente hverandre fra Laget, eller fra russeballet, eller fra en tur de hadde vært på i pinsen. Vennskapene gikk litt på kryss og tvers.

Nå hadde ungdommene overnattet oppe på Gyland, og var på vei til Flekkefjord, for å ha nytt møte i kirka der.

Men der Gylandsvegen går bratt ned mot Logavannet, omtrent sju kilometer nord for Flekkefjord, merket ungdommene denne illevarslende lukten. Sjåføren, som selv var 19 år og russ, sa at han skulle stoppe for å undersøke bremsene når de kom til et passende sted. Det rakk han ikke.

I dagene etter tragedien intervjuet Vårt Land én som var antatt omkommet, men som hadde forsovet seg og haiket til Flekkefjord på egen hånd. Det reddet kanskje livet hans. En annen hadde satt seg på motorkassa i bussen, og fikk beskjed om å heller finne plass i en av personbilene. Det reddet kanskje livet hennes.

Den kvelden hadde kristenrussen planlagt et arrangement i Flekkefjord kirke. Det ble i stedet en minnegudstjeneste for ni omkomne.

Det var et under at jeg fikk fortsette å leve. Jeg fikk en sjanse som andre mistet. Gjennom livet har det fått meg til å tenke på hvordan jeg skulle leve som menneske og som kristen

—  Marit Synnøve Gilje, overlevende

---

Russebuss-ulykken ved Flikka

• 5. juni 1963, like før klokken 14, kjørte en russebuss med 34 kristenruss fra Stavanger-området av riksvei 440. Den havnet i Logavannet, cirka sju kilometer nord for Flekkefjord.
• Ni omkom. Det var fem jenter og fire gutter som var kristenruss fra forskjellige videregående skoler i Stavanger-området.
• Bussen ble dagen etter hevet fra rundt 30 meters dyp. Bussen var av merket Bedford, fra 1945. Den var arvet fra kristenrussen foregående år.
• Det ble konkludert med at ulykkesårsaken var bremsesvikt, og at føreren mistet kontroll da russebussen møtte en rutebuss på den 4,4 meter brede veistrekningen. (Kilder: Vårt Land, Stavanger Aftenblad, Aftenposten)

---

Kistene kommer hjem

For å få på seg tørre klær og «av hensyn til deres mentale tilstand», var alle overlevende innom sykehuset i Flekkefjord. Men de fleste var ute derfra dagen etter, overlatt til seg selv og sine egne nettverk.

Så ble ni kister satt på toget i Flekkefjord. Én ble satt av i Sandnes, mens åtte kom sammen til jernbanestasjonen i Stavanger. Marit Synnøve Gilje var blant dem som tok imot dem der.

– Det var utrolig sterkt. I tiden etterpå skulle vi egentlig reise på russestevne på Drottningborg, men i stedet dro vi i begravelser. Vi møttes mye hjemme hos hverandre, rundt omkring, og snakket sammen. Det var den terapien som i grunnen hjalp oss videre.

I mange år var Gilje redd for svingete veier. Men det som har sittet mest i, er spørsmålet om hvorfor hun fikk leve, når så mange av vennene hennes måtte dø.

– Det var et under at jeg fikk fortsette å leve. Jeg fikk en sjanse som andre mistet. Gjennom livet har det fått meg til å tenke på hvordan jeg skulle leve som menneske og som kristen.

[ Carola føler seg noen ganger som en popcornmaskin. Det bare smeller. ]

– Jeg har jo tenkt på hvordan livet kunne vært annerledes

To måneder etter ulykken ble det født ei jente. Hun fikk navnet Bjørg Irene, etter tanta si, som var én av de ni omkomne.

Tormod Lauvvik er far til jenta, og bror til den omkomne. Han husker at han som 24-åring fikk en telefon på gården han jobbet på: Beskjeden var at bussen søsteren hans satt på hadde havnet i vannet. Men at Bjørg Irene hadde overlevd.

Derfor var dette beskjeden Tormod Lauvvik ringte og fortalte til foreldrene sine. Men så, etter en halvtime, kom kontrabeskjeden: Bjørg Irene var død. Og Tormod måtte igjen ringe. Men da hadde foreldrene allerede fått dødsbudskapet fra den lokale presten.

– Det er klart at det som skjedde den dagen har fulgt meg hele livet. Og det kommer til å fortsette å følge meg, sier Lauvvik.

På 60-årsdagen for ulykken 5. juni var han på ulykkesstedet for å markere dagen ved minnesmerket som er reist der. Han og kona hans la ned en krans. Dattera hans Bjørg Irene hadde lagt ned en bukett tidligere på dagen. Også søsknene til sjåføren Lorents Byberg, som omkom i et forsøk på å redde passasjerene sine, la ned krans.

– Det var underlig å være tilbake. Været var det samme. Naturen den samme. Vi tenkte på hvordan det var for de som kavet for livet i vannet den gangen, og det var rystende å tenke på det igjen, sier Lauvvik.

Det var uforståelig at dette skulle skje, men jeg har ikke tvilt på Guds godhet

—  Marit Synnøve Gilje, overlevende

Bjørg Irene var hans eneste søster, foreldrene hadde kun to barn.

– Jeg har jo tenkt på hvordan livet ville vært annerledes om hun hadde levd videre. Men jeg fikk en god familie. Jeg kalte opp datteren min etter henne, og vet at det er flere som mistet søsknene sine som har oppkalt barna sine etter søskener som døde.

Tormod Lauvvik bebreider ingen for det som skjedde. At det var lite oppfølging i etterkant, det var bare slik det var den gangen, sier han.

– Nei, vi tenkte ikke på det, for det var alltid slik. Det var ingen offentlig institusjon som engasjerte seg i sånne tilfeller, og det var stadig ulykker.

Det eneste vi kan si, er at vi står ovenfor en av de tragedier som ingen skjønner og som intet menneske har svar på

—  Christian Svanholm, domprost

Domprosten: – Hva skal vi si til dette?

Etter ulykken avlyste russen i Stavanger-området resten av russefeiringen. Vårt Land skrev at dansen ble avlyst på Stavanger-restauranter, og Aftenposten skrev at NRK avlyste sitt planlagte program og heller spilte «seriøs musikk fra grammofon i studio».

Det ble holdt markeringer en rekke forskjellige steder i landet. For en fullsatt domkirke i Stavanger talte domprost Christian Svanholm om det å stå overfor en meningsløse tragedie.

– Det eneste vi kan si, er at vi står ovenfor en av de tragedier som ingen skjønner og som intet menneske har svar på, sa domprosten, og fortsatte:

– Men vi vet noe annet. At Gud ser ned til oss alle. Og i dag mest av alt til dem som bærer tragediens tyngste byrde.

Noen av de som overlevde ulykken har sagt at det første de skal spørre om, når de kommer til «den andre siden», er hvorfor dette måtte skje. Marit Synnøve Gilje forteller at selv om tragedien var rystende, har den aldri rokket ved hennes tro på at det finnes en god gud.

– En kveld like før tragedien hadde vi snakket om at vi hadde det så fint. At det var utrolig at vi ikke hadde vært utsatt for noe vondt. Så skjedde det dette. Det var uforståelig at dette skulle skje, men jeg har ikke tvilt på Guds godhet.

[ Rune Larsen: – Jeg kan ikke styre livet mitt etter hva andre tenker om meg ]