Kommentar

Karismatisk lederskap

Både Zelenskyj og Stoltenberg har utvist karismatisk lederskap i geopolitikken. Alle organisasjoner, også kristelige, bør ha et betydelig innslag av karismatisk innflytelse. Men det fordrer mye av medarbeiderne.

Få nyhetsbrev fra Vårt Land. Meld deg på her!

I en kronikk i Nettavisen hevder hodejeger Trine Larsen at folks toleranse for dårlige ledere har blitt lavere. Men vi bør kanskje også stille flere krav til oss andre? I Norge kaller vi gjerne oss selv for medarbeidere. Det skyldes at vi har et egalitært syn på ledelse. Ord som etterfølger er langt vanligere i amerikansk ledelseslitteratur. Selv mener jeg at begge ordene må brukes. Ord som medarbeider kan nemlig være er tilslørende hvis det får oss til å overse at vi faktisk lar oss lede.

Å være selv-kritisk er en nødvendig forutsetning for å kunne kritisere andre. Det følger også av Jesu bud om å elske sin neste som seg selv

—  Karl Inge Tangen

Zelenskyy og Stoltenberg

Karismatisk innflytelse, i sosiologisk forstand, finnes overalt. I de siste ukene har vi for eksempel latt oss inspirere av Zelenskyj og Stoltenberg. I lys av ledelsesteori er disse lederne karismatiske fordi de klarer å formidle en inspirerende visjonær fortelling, og fremstår som troverdige forbilder. Zelenskyj og Stoltenberg har min fulle støtte, men den er ikke uten forbehold. Jeg håper at Stoltenbergs medarbeidere fortsetter å stille spørsmål om hvilken pris tyrkiske dissidenter betaler for utvidelsen av Nato. De som er i posisjon til det må også stille kritiske spørsmål til Zelenskyj, om korrupsjon og behandlingen av minoriteter i krigens Ukraina.

Selv om dette eksemplet er hentet fra det store geopolitiske bildet kan det i noen grad overføres til det daglige livet i ulike organisasjoner. Jeg tror de fleste ønsker å være en del av et entusiastisk fellesskap som vil gjøre verden, eller lokalsamfunnet, litt bedre. Ansvarlig etterfølgelse bør derfor inkludere en form for hengivenhet til saken, men denne overgivelsen må balanseres av kritisk lojalitet.

Plass til kritikk og refleksjon

Ansvarlig etterfølgelse inkluderer derfor å ta litt avstand til organisasjonen og skape et indre rom for kritisk refleksjon. Enda viktigere er at det at det skapes rom for å stille konstruktive og kritiske spørsmål i lederens innerste krets. Hvis ikke vil det skapes en form for ukritisk konsensus som leder til feil beslutninger. Et klassisk eksempel på usunn gruppetenkning er Kennedy-administrasjonens godkjenning av den indirekte invasjonen av Cuba i 1961. Denne gruppen bestod av ledere som var kjent for å være intelligente, progressive og nytenkende. Likevel gikk det galt.

Ifølge en sosialpsykologisk studie handlet dette ikke først og fremst om en autoritær lederstil. Den hevder at John F. Kennedy ikke hadde gjennomført planen dersom medarbeiderne hadde våget å fremme sine viktigste motforestillinger. Problemet var at ingen torde å fremme disse, fordi de ikke ville bli oppfattet som myke eller reaksjonære, for lite fremoverlente – i sine kollegaers øyne. Dette lærer oss at usunn gruppetenkning ikke bare er lederens ansvar og at kritisk lojale medarbeidere er livsviktige for enhver organisasjon.

Senmoderne individualisme

Ansvarlig medarbeiderskap handler om mye mer enn kritisk tenkning. Man kan ikke være kritisk lojal hvis man ikke først er lojal. For det første må medarbeideren ta eierskap til organisasjonen verdier. Jeg vil ikke fornekte at man også kan forsøke å fornye organisasjonen, men det er et spørsmål som ikke kan diskuteres her. Litt forenklet vil jeg derfor si at personlig eierskap, eller i det minste lojalitet til organisasjonens felles verdier er en forutsetning for ansvarlig medarbeiderskap. Dette er spesielt viktig i ideelle organisasjoner. Å jobbe i en kirke eller i frivillig sektor handler først om å om å bidra til fellesskapet, deretter om å utvikle seg selv.

Denne rekkefølgen utfordres imidlertid av den senmoderne individualismen. Et av Trine Larsen poenger er at arbeidsmarkedet akkurat nå synes være arbeidstakers marked og «de beste hodene», stiller spørsmål som: Hva gjør dere for samfunnet og miljøet? Hvem skal jeg jobbe sammen med? Hva lærer jeg her, og hvem skal lede meg? Dette er gode spørsmål. Men de representerer også en risiko. En av farene ved de siste spørsmålene er at lederen reduseres til et slags tilbud til en kunde som etterspør personlig utvikling. Begge deler er viktig, men et sviktende grunnlag for å utvikle ansvarlig medarbeiderskap.


Den feilbarlige lederen

Det betyr ikke at enkeltmennesker er uviktige. Tvert imot, den ansvarlige medarbeideren må for det andre, også ta ansvar for andre. I den kristne tradisjonen handler det om å elske sin neste som seg selv. Hans Skjervheim er kjent for å advare bedriftsledere og andre mot det instrumentalistiske mistaket: Å behandle andre utelukkende som et middel for egne eller organisasjonens mål. Isteden må vi se andre mennesker som et mål i seg selv. Men det gjelder også lederen. Skal den «norske» modellen for ledelse fungere må medarbeiderne erkjenne at den feilbarlige lederen også er et medmenneske.

Dette er viktig når vi når vi skal utøve konstruktiv kritikk. Her tror jeg at den gylne regel kan være nyttig: Vi skal konfrontere andre like respektfullt som vi vil at andre skal konfrontere oss. Den ansvarlige medarbeideren må derfor også reflektere over egen maktbruk. Her vil den gode og ansvarlige medarbeider normalt spille på lag med organisasjonens felles spilleregler. Samtidig er det klart at strukturer og varslingsrutiner kan være ufullstendige eller manipuleres av ledere som misbruker smakt. Det kan føre til at en kritisk lojal medarbeider tar juridiske steg eller involver eksterne medier.

Retten til å varsle er helt nødvendig for å kunne utfordre maktmisbruk. Men makten som ligger i å definere seg selv som et offer kan også misbrukes.

—  Karl Inge Tangen

Selvkritikk og kritikk

Retten til å varsle er helt nødvendig for å kunne utfordre maktmisbruk. Men makten som ligger i å definere seg selv som et offer kan også misbrukes. En tysk kollega som leder et varslings-institutt sier at en tredjedel av sakene inkluderer tvilsom maktbruk fra den som identifiserer seg selv som varsler. Det er derfor moralsk nødvendig å tenke gjennom hva varslet sier om meg selv. Å være selvkritisk er en nødvendig forutsetning for å kunne kritisere andre. Det følger også av Jesu bud om å elske sin neste som seg selv. Skal vi tro han er det dette hverdagen bør handle om.

Annonse
Annonse

Mer fra: Kommentar