Bibelforsker mener barnebok om Jesus snubler: – Jesu budskap latterliggjøres

Den nye barneboka Jesus på 1-2-3 byr ifølge forlaget Cappelen Damm på «en spennende og humoristisk reise gjennom Jesu’ liv». Målgruppa er barn i alderen 7-11 år. Reidar Aasgaard, professor i idéhistorie og utdannet teolog, er imidlertid kritisk til boka. Han mener det humoristiske går på bekostning av gjennomtenkt innhold.

– Boka er en forspilt sjanse til å formidle historisk og religiøst materiale på en sakssvarende måte. Den forsøker å være kul og møte en bestemt aldersgruppe, men gjør det på måter som formidler fordommer heller enn å gi kunnskap og forståelse.

– Hvilke fordommer?

– Det handler både om hvordan ting blir forklart og hva som ikke blir forklart.

I en introduksjon av Jesus i starten av boka heter det: «Moren hans het Maria. Det er alle enige om. Men hvem var faren? Var det snekkeren Josef, eller var det Gud? Ikke vet jeg! Det er det heller ingen andre som vet. Men mange tror masse. Å tro er noe annet enn å vite».

– Det å tro blir ikke forklart. Å tro beskrives bare som noe annet enn å vite.

– Men det er jo forskjell på å tro og å vite?

– Helt klart, men jeg opplever at tro blir fremstilt som noe dumt: «mange tror masse». Forfatteren kunne fulgt opp med å si noe om hva det vil si å tro.

[ Cappelen Damm trekker lærebok etter jødedom-kritikk: – En utilsiktet glipp ]

Bøllefrøet Jesus

Jesus på 1-2-3 er den fjerde boka i en serie av lettleste leseløve-bøker som introduserer barn for bestemte temaer. Boka er i kategorien «fakta for barn», og tidligere har forfatter Cecilie Winger tatt for seg norgeshistorien, vikingene og 2. verdenskrig.

Gunnar Haaland er bibelforsker og førsteamanuensis ved Oslomet.

– Boka påpeker at «du kan tro på akkurat det du vil.» Slik tar den det flerreligiøse samfunnet på alvor. Men det kan man gjøre selv om man nøyer seg med de klassiske evangeliefortellingene – og ikke forsyner seg fra de apokryfe evangeliene, sier han.

Haaland sikter til bruken av Tomas’ barndomsevangelium. Dette apokryfe evangeliet forteller blant annet at Jesus som barn drepte læreren sin og en annen gutt.

I barneboka utdypes det videre: «Foreldrene til gutten blir sinte, men da gjør Jesus dem blinde. Etter en stund utfører Jesus heldigvis enda et mirakel: Alle de døde blir levende, og de blinde kan se igjen. Dette ligner ikke helt på sånt vi ellers vet om Jesus. Kanskje man blir litt bøllete før man venner seg til slike superkrefter?»

Reidar Aasgaard stusser over at denne historien er en av de få Jesus-historiene som er med i boka, og mener forfatteren har en pussig dragning mot det kuriøse.

– Det blir gjort uforholdsmessig mye ut av den apokryfe fortellingen i forhold til andre, mye mer representative historier fra Jesu liv. Det virker som det antas at Jesus gjorde dette, og den blir til en banaliserende fortelling om Jesus som et bøllefrø med altfor mye krefter. Det er ikke det som er budskapet i den faktiske teksten.

Den forsøker å være kul og møte en bestemt aldersgruppe, men gjør det på måter som formidler fordommer heller enn å gi kunnskap og forståelse

—  Reidar Aasgaard

[ Reagerer på lærebok-beskrivelse av kristne: – Utdaterte fordommer ]

– Tar ikke tema på alvor

Etter at Jesus ble døpt, tilbrakte han 40 dager i ødemarken. «Det var nok da han laget en plan for hvordan han skulle få folk til å tro på Gud, slik at de kunne komme til himmelen istedenfor helvete etter at de døde», forklarer barneboka.

– Måten Jesu budskap blir fremstilt på her og ellers, er ensidig. Det gjengir stereotypier som ikke gir barn hjelp til å reflektere over hva det dreier seg om. At Jesus planla å få folk til «å tro på Gud», er temmelig lite treffende for en tid da de aller fleste var gudstroende. «Himmel eller helvete» er en typisk fordom som brukes i religionskritikk, men som verken gjør rett overfor den tids verdensbilde eller moderne gudstro, sier Aasgaard.

Også bibelforsker Gunnar Haaland mener boka snubler.

– Boka presenterer religion fra utsiden. Det finnes ingen Gud som sender Jesus, bare en Jesus som snekrer et budskap han skal selge. Dermed latterliggjøres både Jesu budskap og Bibelens verdensbilde.

[ Anmeldelse av «Jesus på 1-2-3»  ]

– Boka er problematisk

Haaland reagerer også på det han mener er faktafeil.

– Det står blant annet at «landet vi nå kaller Israel», het Galilea på Jesu tid. For det første er Galilea bare en del av landet, både før og nå. For det andre ekskluderes de som i dag vil kalle landet for Palestina. Det står også at «et tempel er en kirke», og at Jesus ble født i «år null», sier Haaland.

Han erkjenner at dette «kanskje er nerdete filleting», men også på et mer overordnet nivå mener han at boka er problematisk – og at den i stor grad henvender seg til gutter.

– Det er ufattelig at en gjenfortelling av fortellingene om Jesus, som vil være fri og progressiv, greier å søle vekk ‘kvinnene ved graven’, sier han, og sikter til fortellingen om kvinnene som ville se til Jesu grav og som i stedet ble vitne til den gjenoppståtte Jesus.

– Hvis Haaland virkelig bruker både ‘ufattelig’ og ‘søle vekk’ i samme avsnitt, mener jeg vel egentlig at han bør tenke litt mer på egen bruk av retorikk. Til punktet at jeg henvender meg til guttene, så må jeg le! Jeg pleier å si i intervjuer at jeg primært skriver for gutter, i visshet om at leseglade jenter leser det meste de kommer over, mens guttene må ha stoff som er mer tilrettelagt deres interesser, skriver forfatter Cecilie Winger i en e-post. Hun fortsetter:

– Når det er sagt: I Jesus på 1-2-3 er det elleve oppslag á fire sider, hvorav hvert tema også skal ha en boks der “Dagens gjest” blir presentert. Der «intervjuer» jeg barn fra den epoken som beskrives, her altså barn på Jesu tid, og prøver å få inn like mange jenter som gutter. I denne boka er det seks jenter og fem gutter.

Mitt utgangspunkt var at jeg fant at de eksisterende barnebøkene om Jesus i stor grad er dårlig oversatte bøker med få litterære kvaliteter og glorete illustrasjoner, utgitt på religiøse nisjeforlag.

—  Cecilie Winger

Også bokas fremstilling av jødisk kultur får Haaland til å reagere. Han poengterer at boka tar tydelig utgangspunkt i at Jesus var jøde, men at den ikke «tar hensyn til at det lever jøder i Norge i dag». En form for kommenterende faktabokser, som fungerer som broer mellom fortid og nåtid, går igjen i boka. I en står det: «Mange glemmer at det er sabbat hver lørdag. Det er hviledagen, og den SKAL respekteres! Husk: Ikke lov til å jobbe, leke med leire, tenne stearinlys eller skrive. Bare lov å be, chille og spise god mat!».

– Sabbaten fremstilles som noe som «liksom-angår» oss alle, men som vi gjerne kan tulle med. I stedet burde man ta hensyn til at det lever barn i Norge som har et aktivt og engasjert forhold til sabbaten. Men for dem heter det shabbat, og for de fleste handler det i liten grad om at man ikke kan leke eller skrive, sier han.

Selv tviler forfatter Winger på at dette vil bli tatt ille opp. Hun utdyper:

– I 1-2-3-leseløvene har jeg som forfatter, i tillegg til de fiktive intervjuene, også jukset inn ‘siste nytt’ fra kilder som Jerusalemposten eller BetleNett.com der de aktuelle sitatene liksom er hentet fra Jesu aller første år. Dette er litterære grep for å gjøre historien levende – for lesebegjærlige barn, ikke for angstbiterske herrer. Det er kanskje eller kanskje ikke morsomt, men om jødiske barn i Norge tar skrivemåten ille opp, tillater jeg meg å tvile på», skriver hun i en e-post.

[ «Jeg følte meg som den største synderen av alle. Fordi jeg er homofil» ]

Vil utvide utvalget

Winger forteller at leseløvene for denne aldergruppen «er en spikret sjanger». Forfatteren har bare 3.000 ord å boltre seg på, språket skal være lettfattelig, og humor for aldersgruppen er ønskelig.

– Mitt utgangspunkt var at jeg fant at de eksisterende barnebøkene om Jesus i stor grad er dårlig oversatte bøker med få litterære kvaliteter og glorete illustrasjoner, utgitt på religiøse nisjeforlag. Etter mitt syn åpner få av disse for like mange spørsmål som svar, om et tema som tross alt ikke har noen entydig fasit.

Winger er ikke enig i Haalands kritikk om at boka «latterliggjør Bibelens verdensbilde», men vedgår at formuleringen om at Jesus laget en plan for å få folk til å tro på Gud «kanskje [er] i overkant enkel».

– Men dette er innfløkte temaer å beskrive for barn. Helt sikkert er det at dette er en bok som er skrevet for å være like godt egnet for barn av alle tros- eller ikke-trosretninger, og som er kvalitetssikret av mange ledd for å være akkurat det. Altså en bok for norske barn om hvem Jesus var eller kanskje ikke var. Her er det ingen hardtslående svar, men en masse åpne spørsmål.

– Idéhistorie-professor Reidar Aasgaard mener det å tro fremstilles i et negativt lys. Hvordan opplever du at det fremstilles?

– Jeg tror kanskje professoren ønsker seg en annen bok. Som sagt har jeg 3.000 ord å boltre meg på. Det er ikke mye. Jeg er mye mer interessert i å fortelle spennende om den historiske Jesus, enn å diskutere idéhistoriske begrep som «tro» for sjuåringer.

– Hva var grunnen til at du ville ta med en av de apokryfe evangeliene i en ellers tynn barnebok?

Siden ingen av skriftene i Bibelen forteller noe om Jesu liv som barn, har jeg tydd til en av dem som gjør det. Dette er skrevet for nysgjerrige unger som vil ha mer kjennskap til Jesu barndom.

[ Landets tv-oversettere føler seg oversett: – Et vanvittig prispress ]