De norske utøverne i Beijing-OL har gitt oss gullkantede opplevelser fra TV-stolen. Det har vært et rekordstort medaljerush, med et adrenalinkick av spenning, dramatikk og følelser. Stemningen ville likevel vært enda heftigere dersom arrangementene hadde vært fylt med begeistrede og interesserte tilskuere. Det har vært umulig denne gang, hovedsakelig på grunn av Kinas strenge koronarestriksjoner, men også fordi arrangøren aldri har hatt noen tradisjon som vinteridrettsnasjon.
Hvis Norge ikke ønsker å være vertskap for vinter-OL, tvinger spørsmålet seg fram om verdens ledende vinteridrettsnasjon også bør ta konsekvensen av dette og si nei til videre OL-deltakelse.
— Geir Ove Fonn, kommentator
Trist OL-bakgrunn
Gleden over prestasjonene under Beijing-OL har for mange av oss blitt dempet av ubehaget rundt arrangørlandets mange og grove brudd på grunnleggende menneskerettigheter. Men også de fysiske rammene rundt lekene har vært litt triste. Det har vært flere sekundanter enn tilskuere å se langs den hvite stripen med kunstsnø som slynger seg gjennom det brune og golde landskapet, inntil et uventet snøfall sørget for et strøk av «himmelsk korrekturlakk» over arenaene.
Riktig nok har kineserne også rettet snøkanonene mot de karrige omgivelsene for å illudere vinterlig idyll, inklusive kunstig snødryss over nylig utplantede «juletrær» rundt arenaene. Prisen for å kunne arrangere lekene i det iskalde, men ekstremt nedbørfattige, området, har derfor vært et voldsomt vannforbruk, som også har tappet ned det begrensede grunnvannet ved løypene i fjellene i Zhangjiakou, like ved Gobi-ørkenen. Så får det ikke hjelpe at så vel Erik Solheim som kinesiske myndigheter entusiastisk har prøvd å grønnvaske Beijing-OL.
[ Terje Håkonsen: Skinndemokratiet i Den olympiske komité ]
IOCs mørke historie
Det er likevel urimelig å anklage Kina alene for at OL er arrangert av et totalitært regime i til dels lite egnede områder, og altså nesten uten feststemte tilskuere. Det fantes ingen andre reelle kandidater til arrangementet, bortsett fra Kasakhstan, der det autoritære regimet nylig skapte overskrifter da det med brutal hånd slo ned på demonstranter.
Mesteparten av skylden har Den internasjonale olympiske komité, IOC, som i årtier har vært preget av skyhøy sigarføring, luksusforbruk og utstrakt korrupsjon blant medlemmene, samt mangel på å stille krav om alt fra effektiv dopingkontroll til demokratiske minstestandarder for arrangørene. Da det høsten 2014 ikke ble stortingsflertall for å sikre den nødvendige statlige garantien som kunne gitt Oslo vinterlekene i 2022, var misnøye med korrupt megalomani blant pampeveldet i IOC utslagsgivende, kombinert med frykten for gigantiske budsjettoverskridelser.
Nødvendige reformer
Det var trolig et fornuftig utfall den gang, gitt den betydelige folkelige motstanden mot et Oslo-OL i 2022, etter at drømmen om Tromsø-OL var skutt kontant ned i 2008. Siden har imidlertid IOC tatt flere steg i riktig retning. Fortsatt er det et stykke å gå for å gjøre komiteen enda mer nøktern, demokratisk og transparent, samt luke vekk mistanken om at det er mulig å kjøpe seg stemmer for å bli tildelt et OL. Det er like fullt gjort framskritt i retning av å snu kostnadsgaloppen og kreve mer bærekraftige leker med gjenbruk av anleggene, samt ved å åpne for at flere regioner og land kan søke sammen om vinter-OL.
Om fire år står de norditalienske byene Milano og Cortina for OL-arrangementet, mens de 26. vinterlekene i 2030 kan bli de første der flere land er vertskap, ettersom Spania, Andorra og Frankrike står sammen som en av seks foreløpige interessenter til å søke. Blant 2030-interessentene er også Sapporo, som sist arrangerte lekene i 1972. Den japanske vinterbyen er for øvrig, ifølge en ny forskningsrapport, den eneste av de 21 tidligere arrangørbyene av vinter-OL som ikke vil bli så hardt rammet av klimaendringene at de med noenlunde sikkerhet vil kunne tilby snøforhold for vinterleker etter 2050.
Plagsomt paradoks
Selv med kunstsnø som basis, er spørsmålet om det er bærekraftig å gjennomføre et slikt gigantisk arrangement for en begrenset elite av vinteridrettsutøvere i skiftende land hvert fjerde år. Hvis svaret er ja på det, og Norge fortsetter å delta og bruke store ressurser på å beholde posisjonen som verdens beste vinteridrettsnasjon, blir det et stadig mer plagsomt paradoks å ikke ville påta seg byrden med å arrangere denne idrettsfesten.
Norge er nemlig ikke bare sportslig dominerende innen vinteridrett. Vi er også et land med mange eksisterende arenaer, med store muligheter for gjenbruk, og tross vår lille størrelse er vi et land med økonomiske ressurser til å være OL-vertskap – gjerne i samarbeid med nordiske naboland. Norge har dessuten en vinteridrett preget av bred folkelig og frivillig aktivitet, slik at vi med stor troverdighet vil kunne presse på IOC for mer bærekraftige, nøkterne og kompakte vinterleker.
Vinter-OL i 2034?
98 år etter det første vinter-OL i franske Chamonix i 1924, har Norge bare arrangert lekene i Oslo i 1952 og på Lillehammer i 1994. Skinasjonen Norge var i 1924 paradoksalt nok sterkt kritisk til å innføre olympiske leker på vinterstid, men med skiløperen Thorleif Haugs tre gull i spissen, endte vi opp som Chamonix-lekenes beste nasjon. Den førsteplassen er sterkere enn noen gang etter den enorme medaljefangsten i OL i Beijing, med rundt 70 flere medaljer gjennom OL-historien enn neste land på listen, USA.
I løpet av våren får vi en indikasjon på om vi kan vente oss noen ny norsk OL-søknad i overskuelig framtid, når et utvalg nedsatt av Norges idrettsforbund legger fram sin innstilling om hvorvidt Norge bør søke, og da med 2034-lekene som første reelle mulighet. Skulle utvalget – ledet av OL-entusiasten Mina Gerhardsen – vende tommelen ned, tvinger spørsmålet seg fram om verdens ledende vinteridrettsnasjon også bør ta den moralske konsekvensen av dette, og si nei til videre OL-deltakelse.
