Sist Kina arrangerte OL fikk innbyggerne det verre. Så hvorfor ikke prøve igjen?

Lørdag starter langrennsøvelsene under OL i Beijing. Det vil ikke være noen bombe om de norske løperne dominerer TV-bildene som vil flimre over hele verden.

På tribunene vil prominente medlemmer av det eneste tillatte politiske partiet sole seg i glansen av den spektakulære sporten ute på den hvite og kunstige snøen.

Samtidig vet vi som ser på at diktaturets «omskoleringsleire» holder millioner av kinesere fanget, mennesker som kjemper for menneskerettigheter som vi andre tar for gitt.

Det gir en kognitiv dissonans for mange oss som ser på OL – hvis vi tar det inn over oss.

Det bør vi gjøre. OL i Kina er en humanitær hengemyr.

Stille diplomati

Det er 21 år siden Den internasjonale olympiske komité bestemte at Beijing skulle få sommer-OL i 2008. Vertskapet lovet i kampanjen sin at dersom de fikk OL, så ville de forbedre forholdene for menneskerettighetene i verdens mest folkerike land.

IOK tok disse løftene for god fisk, og idrettsledere som norske Gerhard Heiberg skrøt jevnlig av hvor mye de ville oppnå med sitt stille diplomati.

Jeg har en mistanke om at dette diplomatiet var veldig, veldig stille.

---

Beijing-OL

• De 24. olympiske vinterleker går fra 4–20. februar i Beijing, som hadde sommerlekene i 2008.
• Det skal deles ut gull i 109 øvelser fordelt på 15 idretter.
• 81 norske utøvere er tatt ut til å delta, men covid-smitten gjør at størrelsen på troppen er usikker.

---

[ Emil André Erstad: Dei skamfulle, olympiske leikane ]

Brutte løfter

Seks måneder etter OL i 2008 kom Amnesty med en rapport som fastslo at løftene om forbedring for menneskerettighetene var brutt. Ja, ikke bare det. Forholdene var klart forverret.

Rapporten peker på at ytringsfriheten ble innsnevret, overvåkningen skjerpet og dissidenter fengslet.

Eksempelvis ble Liu Jie sendt til 18 måneders «omskolering» fordi hun hadde sendt et offentlig brev der hun oppfordret myndighetene til å gjennomføre politiske og juridiske reformer.

Omskoleringen innebar bruk av tortur, fastslår Amnesty.

Stabil ufrihet er ikke mye å skåle for

—  Lars Gilberg

OL i 2008 ble brukt til å teste ut avanserte systemer for å overvåke og sanksjonere kinesiske borgere på individnivå. Tiltakene ble begrunnet med frykten for terror under OL, en frykt som var reell, men som ikke sto i forhold til den frihetsberøvelsen som ble innført, og som bare skrus til.

Jeg forstår at en stat med så mange innbyggere fra så mange ulike etniske grupper innenfor sine grenser må ha en sterk sentralmakt dersom den ikke skal gå i oppløsning. Og kommunistpartiet har gitt kineserne stabilitet, det skal de ha.

Men stabil ufrihet er ikke mye å skåle for.

[ Kun én norsk representant til Beijing-OL: – Dette er på en måte den verste løsningen ]

Verdsette friheten

I tillegg til den generelle sosiale, politiske og religiøse overvåkningen, er det særlig uigurer og tibetanere som har merket myndighetens jernhånd. I tillegg har innbyggerne i Hongkong steg for steg mister sine rettigheter. De ble født i et demokrati, ikke ulikt det vi har i Norge, og de ser sprinklene i det buret som nå bygges rundt dem.

Så hva kan vi gjøre, vi som fortsatt har den friheten som de er fratatt? Først og fremst tror jeg vi må verdsette den friheten vi har – og ikke ta den for gitt. Det gjør vi nok best ved å bruke denne friheten, til å ytre oss og protestere når andre blir rammet av urett som ikke rammer oss selv.

Det er lett for oss pressefolk å oppfordre unge sportsfolk til å bruke sin posisjon til å protestere når de får mikrofonene plassert foran seg under OL. Det er også lett å be norske politikere markere sin avstandtagen fra menneskerettsbruddene ved å holde seg på fysisk avstand fra lekene.

[ Menneskerettsgrupper krever diplomatisk boikott av OL ]

Fire funn

Amnesty var en av åtte ulike menneskerettighetsorganisasjoner som ble intervjuet av forskerne Andreas Selliaas og Anders Hasselgård i 2009, ett år etter forrige Beijing-OL. Dette gjaldt Den norske Burmakomiteen, Den norske Helsingforskomiteen, Nettverk for Menneskerettigheter i Kina, Norsk Journalistlag, Norske Pen, Den norske Tibetkomiteen og Raftostifelsen.

De to forskerne trakk fram fire samstemte svar fra alle disse organisasjonene etterpå:

• Alle mente at OL i Beijing var en gylden mulighet til å sette søkelys på menneskerettighetene i Kina.
• Alle mente at de aksjonene de satte i gang var vellykkede, de fikk spredt den kunnskapen de satt på og de økte sin medlemsmasse.
• Alle mente at situasjonen for menneskerettigheter i Kina ble verre på grunn av OL.
• Alle ville bruke framtidige OL og VM til å lage nye aksjoner.

[ Åpne dører oppfordrer til OL-boikott ]

Redde menn

Disse funnene fikk Selliaas og Hasselgård til å spørre:

Hvordan forstår menneskerettighetsorganisasjoner suksess i sitt arbeid med OL? Hjelper det at kampanjene gir medlemsvekst og PR-poeng når OL førte til at Kinas metoder for ensretting gikk fra vondt til verre?

Spørsmålene er tankevekkende. Jeg tror likevel at forverringen OL i 2008 medførte i Kina ville vært enda verre om ingen protesterte.

Myndigheter som bruker munnkurv og murer for å stoppe motstemmer, er egentlig ganske redde.

Redde for å miste makt.