Quo vadis Den norske kirke?

I Vårt Land har det kokt på debatt- og nyhetsplass om temaet kirkelig organisering det siste året. Debatten er både komplisert og omhandler en rekke ulike tema og mange kryssende interesser. Et av de store spørsmålene er hvem som skal sitte med arbeidsgiveransvar for de rundt 9.000 kirkelige ansatte.

Andre spørsmål er hvilken rolle, ansvar og frihet biskoper, proster og prester skal ha. Og hvilke makt de ulike organene og nivåene i kirken skal ha. Noen mener at den foreslåtte strukturen umyndiggjør presten. Andre mener både biskopens, prostens og prestens rolle blir friere ved å slippe mange av de praktiske lederoppgavene.

Den siste utviklingen i spørsmålet om kirkas organisering er at et overveldende flertall har sagt nei til et såkalt prostifellesråd. Spørsmålet som gjenstår er hva dette flertallet egentlig sier ja til? Hvordan skal en stor arbeidsplass som DNK organiseres?

Når kirken selv har forkastet flere modeller for organisering er tiden åpenbart inne for å lete etter en kirkelig hybridmodell.

—  Berit Aalborg

Felles arbeidsgiver

På overflaten ser det nemlig ut til å være bred enighet om at de kirkelige ansatte bør ha en felles arbeidsgiver. Slik er det ikke i dag. Som Vårt Land har skrevet flere ganger, kan det virke som om mangel på felles arbeidsgiver bidrar til å øke konflikter i norske menigheter.

Noe av grunnen er at ingen har det helhetlige ansvaret for å løse eller dempe konflikter som ligger der. Som andre arbeidsplasser har også kirken konflikter på sine arbeidsplassen. Vårt Land har tidvis omtalt konfliktene som har vokst seg så store at presten til slutt er blitt flyttet av sin arbeidsgiver, med eller uten eget ønske. Noen av disse konfliktene kunne kanskje vært håndtert og løst på et tidlig tidspunkt, dersom presten og de andre kirkelige ansatte hadde hatt en felles arbeidsgiver. Men hvilket organ som i praksis som skal ha et slikt felles arbeidsgiveransvar framstår nå usikkert.

Kirkerådet fikk i fjor overlevert utredningen om kirkelig organisering fra et utvalg ledet av Morten Müller-Nilsen. Mandatet til utvalget var blant annet å utrede et såkalt prostifellesråd. Et mellomnivå som ville ha størrelse og kompetanse nok til å håndtere arbeidsgiveransvar for alle kirkelige ansatte, håndtere konflikter og være en arbeidsgiver med bred HMS-kompetanse. Dette priostinivået skulle plasseres mellom landets bispedømmeråd og de mer lokale fellesrådene. Det framstår nå som om flertallet i kirken har skrotet dette i den kirkelige høringsrunden.

Seier for lokalkirken?

Et interessant spørsmål er hvorfor motstanden mot en slikt mellomnivå er så stort. Grunnene kan være flere. En mulighet er at det kirkelige byråkratiet og demokratiet har vokst med stor fart de siste årene. På kirkelig lokalplan kan det oppleves som om makten er blitt forskjøvet fra den enkelte lokale menighet og oppover i det kirkelige demokrati og byråkrati.

En mer uttalt grunn til skepsisen er frykten for at mange lokale kirkers tette forhold til sine egne kommuner skal svekkes. En viktig del av kirkens finansiering kommer nettopp fra kommunen. Disse har en stor del av det økonomiske ansvaret for sine kirker. Men den lokale finansiering gir også viktige forankring og bånd til lokalsamfunnet.

Det som gjør det ekstra krevende å forstå kirkens nei til et prostinivå, er at Kirkemøtet i 2016 stemte ned de to mest åpenbare modellene for kirkelig organisering. De sa nei til at arbeidsgiveransvaret skal ligge i fellesrådene, men også at det skyves opp til bispedømmerådet.

Selv om det kan framstå som om mange ønsker mer makt til den lokale kirken, er det få som vil plassere hele arbeidsgiveransvaret der. Grunnen er åpenbart at hver lokalkirke har for få krefter til å makte blant annet konfliktløsning og annet viktig HMS-arbeid.

Likevel kan den negative holdningen til prostifellesrådet forstås som en seier for lokalkirken og dens råderett og egenbestemmelse. Høringsuttalelsene kan sees som en kjærlighetserklæring til hver enkelt kirke landet rundt. Samtidig som flere erkjenner at arbeidsgiveransvaret er for tungt.

[ Utvalsleiar om prostifellesråd-nei: – Håpar inderleg me slepp nye, lange prosessar ]

Kirkelig hybridmodell

Ønsket om en felles arbeidslinje er altså fortsatt til stede, slik at de rundt 9.000 kirkelig ansatte skal få en felles arbeidsgiver. Men når kirken selv har forkastet flere modeller er tiden åpenbart inne for å lete etter en kirkelig hybridmodell.

Kanskje vil det innebære at alle som jobber i kirken vil være sentralt ansatt, mens deler av arbeidsgiveransvaret blir delegert til fellesrådsnivået.

Presteforeningen har lenge tenkt slik. Da leder i presteforeningen Martin Enstad satt i Müller-Nilssen utvalget stemte han for et forslag der alle er ansatt i det nasjonale i rettssubjektet Den norske kirke, men der de fleste arbeidsgiverfunksjonene skulle ligge i prostifellesrådet.

Flere bispedømmeråd har foreslått en lignende modell. Men der prostifellesrådet er byttet ut med dagens kirkelige fellesråd. Hamar gikk tidlig ut med dette som et alternativt forslag til prostifellesrådsmodellen. Andre peker på varianter av interkommunalt samarbeid mellom fellesrådene.

[ Hamar trosser forslag til kirkelig organisering: – Vil svekke folkekirken ]

Ikke skyves under teppet

Spørsmålet som likevel blir hengende i luften er hvem som skal følge opp konflikter og ulike lokale utfordringer, som vi vet dukker opp. I høst viste en medarbeiderundersøkelse blant nesten 6.000 ansatte i Den norske kirke at en av fire ansatte har opplevd konflikt på arbeidsplassen. Mye tyder på at disse ikke blir håndtert profesjonelt og godt nok. Det store spørsmålet er om fellesrådsnivået er stort nok til å ha en slik kompetanse. I debatten om organisering må ikke denne problemstillingen skyves under teppet.

I en tid med stor rekrutteringsutfordringer for Den norske kirke er det viktig at kirken jobber for å bli en profesjonell og god arbeidsgiver for de som ønsker å bruke arbeidslivet sitt i kirken.

Å være en god arbeidsgiver og løse konflikter er bare noe av oppgavene Den norske kirke står foran i årene som kommer. Kommunikasjon, rekruttering er bare noen av oppgavene for morgendagens kirke.

Alt dette må Kirkerådet og senere Kirkemøtet drøfte nøye i jakten på en bærekraftig modell for morgendagens kirke. De må finne en modell som ikke bare står seg for 20-tallet. Men for flere tiår fremover.