Friheten til å være prest

I vindfanget i Utenriksdepartementet stoppet jeg med en følelse av frihet. Tiden som personlig rådgiver for utenriksministeren var forbi. Jeg skulle tilbake til Mellomkirkelig råd – tilbake til kirken. Det var selvvalgt, til tross for at jeg hadde en fin tid i departementet. To ministre hadde gitt meg tillit og frihet til å arbeide med spørsmål som engasjerte meg.

Frihet – i kirken? Frihetsfølelsen kom fordi det var og er i kirken jeg kan være den jeg er. Da som generalsekretær, senere i prestestilling, i største delen av mitt yrkesliv. Hele tiden med den samme følelse av frihet. «Prest» er en yrkestittel, derfor skal yrkesutøvelsen ha vilkår som sikrer lønn, fritid og trygge arbeidsforhold. Men, det grunnleggende er slik Martin Lönnebo, en svensk biskop, sier: «Att vara präst är en livshållning.»

En veileder til det hellige

Organist Inger-Lise sa en gang: «Prestens plass er ved alteret». Skuespiller Svein sa: «Presten skal løfte menigheten opp til Gud.» Gudstjenesten definerer hva en prest er. Tjenesten er mer: Sjelesorg, ungdomsarbeid, konfirmantundervisning, og menighetsbyggende aktiviteter som omfatter alt fra loppemarkeder til bibeltimer. Men, gudstjenesten er omdreiningspunktet.

Diskusjonen om ny kirkeordning handler også om forholdet mellom legfolk og vigslede – og prester blant dem. Derfor er det nødvendig å ha en klar tanke om hva en prest og en vigslet er. Presten er ikke lenger den eneste som er vigslet, med de forpliktelser det innebærer. Barmhjertighetsarbeid, undervisning og kunst har alltid vært sentrale kirkelige anliggender. Derfor vigsles kateketer, diakoner og kantorer.

Prester finnes i alle religioner. Religionshistorikeren Gerardus van der Leeuw sier: «Prestene sørger for den regelmessige forbindelse mellom makten og mennesket.» Jeg ville ikke brukt ordet «makten» om Gud, men er enig i at prestens oppgave er å sikre folket regelmessig næring fra religionens kilder. Han eller hun skal hjelpe mennesker i møte med en virkelighet som er større enn det vi daglig ser og hører. Presten er veileder til den hellige sfære, og skal vise til det Jesus sier om seg selv: «Jeg er porten. Den som går inn gjennom meg skal bli frelst og fritt gå inn og ut og finne beite.» (Johs. 10,9)

Forvalte sakramentene

I Den augsburgske bekjennelse står det: «For at vi skal komme til denne tro, er det innstiftet en tjeneste med å lære evangeliet og meddele sakramentene.» Troen ikke oppstår av seg selv. Den forutsetter at noen er sendt for å forkynne evangeliet og forvalte sakramentene. Derfor er prestetjenesten dypest sett en misjonærtjeneste. Fordi tjenesten ikke skal være overlatt tilfeldigheter, sier bekjennelsen også at «ingen (bør) lære offentlig eller forvalte sakramentene uten at han/hun er rettelig kallet.»

Å la seg ordinere, er et livsvalg. Vi er alltid prester, forpliktet på ordinasjonsløftet. Vi er aldri legfolk, uansett om vi er politikere, kontorfolk, eller lar oss velge på legfolks plass til kirkelige råd. Samarbeidet mellom vigslede og legfolk må organiseres slik at det gjenspeiler forpliktelsen på vigslingen – og forpliktelsen til sammen å bygge menighet.

Tidligere var presten nærmest enerådende i menighet og kirke. Nå samarbeider legfolk, prest og biskop i rådene i det kirkelige demokrati. Om prester lar seg velge som lek til et kirkelig råd, tar de lekfolks plass i det kirkelige demokrati. Når prest og biskop sitter i rådene, er det for å se til at arbeidet skjer slik at evangeliet forkynnes og sakramentene forvaltes.

Bør ikke være daglig leder

Demokratiet er et uttrykk for det almene prestedømmet og legfolks plass i kirkestyret. Kirkerådet har nettopp mottatt en utredning som viser nødvendigheten av å styrke legfolks rolle i kirken for at det kirkelige demokrati skal ha livskraft og fremtid. Vi skal ikke ha en bispe- eller prestestyrt kirke.

Prester har ordinasjonsløftet, ikke menighetsrådet, som grunnlag for sin forvaltning av ord og sakrament

—  Trond Bakkevig

Kirken har ikke lenger stat og kommune til å ivareta økonomi og administrasjon. Den må selv vedta budsjetter og regnskap, utøve personalomsorg og administrasjon, og sikre saksforberedelse og planarbeid. Når underskuddet truer, personalsakene hoper seg opp, og menighetsrådsmøtene skal forberedes, har rådet delegert ansvaret til en daglig leder. Han eller hun kan fordele oppgaver, men ikke delegere det ansvaret.

Prester har ordinasjonsløftet, ikke menighetsrådet, som grunnlag for sin forvaltning av ord og sakrament. Ansvar overfor et råd, og ansvar for prestetjenesten kan og bør ikke deles i to i samme person. Selv om tjenesten skal skje innenfor rammer og planer fastsatt av rådet, bør ikke prester være daglige ledere. Heller enn at prester skal ønske stillingen som daglig leder, må kirken sikre seg gode daglige ledere ved sakssvarende lønn, kompetansekrav og en tydelig rollebeskrivelse. Prester har annet å gjøre.

Den fristilte presten

Troen har vært mitt ståsted for tankens nysgjerrighet og frihet – og for min prestetjeneste. I forkynnelse og på andre måter har jeg ønsket å la troens innhold møte utfordringer vi står overfor i kirke og samfunn. Jeg har gledet meg over hver eneste dåp, hver eneste gang jeg kan dele ut nåde med nattverdens brød og vin. Å være prest, er å være fristilt til å gjøre alt dette.

[ Han har analysert hundrevis av meiningar om kyrkjeleg organisering. Dette fann han ut ]