Umyndiggjørende kirkeorganisering

Det første som slo meg da jeg leste Samhandling i en selvstendig folkekirke – ny kirkelig organisering, var at reformarbeidet i Den norske kirke nærmer seg sitt sluttpunkt. Det betyr litt av hvert, men en av de viktigste konsekvensene er at prestene skal bli umyndiggjort.

Det setter sitt preg på den framlagte teksten i sin helhet. For her finnes bare en struktur, og det er rådsstrukturen. Den er enerådende, og den er ennå mye mer lek enn tidligere.

En sitter igjen med et inntrykk av at den ene presten som ex officio har sete i alle råd fra menighetsrådet og opp til kirkerådet, mest er å forstå som en etterlevning fra tidligere tider som skaper skurr i forhold til et virkelig demokratisk styresett.

[ Stor uenighet om hvordan Den norske kirke skal organiseres i fremtiden ]

Er kirkelig ansatte fremmedelementer?

Det er ikke så lett å få øye på det. Ved første øyekast ser nemlig den følgende formuleringen ganske grei ut: «At kirken styres av et samvirke mellom prester (embete) og folkevalgte (råd), og deres sekretariater, viser kirkens særpreg som organisasjon» (s. 31).

Men den gjennomgående tendensen i hele utredningen er at dette særpreget skal gjøres så lite som overhodet mulig.

Demokrati er det fremste honnørordet i utredningen. Jeg synes det er forstemmende at kirkelig ansatte skal oppfattes som et fremmedelement innenfor en demokratisk kirkelig struktur.

Det er ikke lekfolket som har fått makten i kirken. Det er byråkratene i Kirkens hus.

—  Geir Hellemo

Jeg har alltid trodd det er en demokratisk rett å ha innflytelse over sin egen arbeidssituasjon. Slik jeg ser det, er det ikke presten som utfordrer demokratiet i kirken. Det er lekfolket selv. For det er den manglende oppslutningen, både om listenominasjoner og vedrørende deltagelse i selve valget, som truer med å gjøre disse valgene illegitime.

Ja, mer enn som så. Vi får jo heller ikke vite hva de nominerte faktisk mener omkring de avgjørende spørsmålene. Ved det siste valget var for eksempel kirkeordningsspørsmålet totalt fraværende i det ytterst magre presentasjonsmaterialet som forelå i forkant av selve valget.

[ Steile fronter i utvalget bak reformforslag: – Jeg håper man klarer å løsrive seg fra kampen ]

Byråkratene for makten

Det innebærer at det er ikke lekfolket som har fått makten i kirken. Det er byråkratene i Kirkens hus.

Men dette bekymrer ikke utrederne i det hele tatt. De er ikke opptatt av å skape sunne og gode demokratisk forankrede kirkelige ordninger. Men de er veldig opptatt av å frata prestene det lille de hadde igjen av makt i kirken.

Så nå skal også innflytelse over tilsettingsprosedyrene reduseres til et minimum. Ja, til og med ansvaret for å forvalte den kirkelige lære er i hovedsak tillagt rådene. Således heter det: «Som trossamfunnets øverste representative organ treffer Kirkemøtet vedtak i liturgi- og læresaker» (s.24f).

Hvis noen skulle tenke at dette virker paranoid, så er det feil.

—  Geir Hellemo

Det påfallende med denne formuleringen er at det ikke gis noen henvisninger til Bispemøtet som til dags dato har hatt en helt avgjørende rolle i spørsmål som vedkommer lære og liturgi. Men så vidt jeg kan se figurerer ikke Bispemøtet på det organisatoriske kartet lenger.

Hvis noen skulle tenke at dette virker paranoid, så er det feil. Det er bare å lese det som sies om sammensetningen av det nye prostifellesrådet og endringer i sammensetningen av Kirkemøtet.

Etter å ha foreslått at prester og kirkelige ansatte skal miste sin representasjon i Kirkemøtet, er en bekymret for at de samme gruppene skal bli overrepresentert gjennom de ordinære valgene, selv om premisset for deltagelsen da er at de er vanlige kirkemedlemmer.

[ Kirkerådslederen: «Vi trenger et effektivt byråkrati, dersom kirken skal nå bredt ut med evangeliet» ]

Intet vern av fagligheten i kirken

Nå er ikke jeg så veldig opptatt av å verne om det kirkelige embetet i seg selv. Men jeg er opptatt av å verne om fagligheten innenfor kirken. Da dreier det seg ikke bare om presten, men like mye om diakonen, kateketen og kirkemusikeren.

Det mest oppsiktsvekkende i utredningen er at alle disse yrkesgruppene er blitt usynliggjort. Alle vet at de er der, og at staten bruker det meste av de kirkelige tildelingene til å lønne dem. Men i utredningen dukker de bare opp som grupperinger som rådene har virksomhetsansvar for.

Det innebærer at selve virksomheten er unndratt enhver organisatorisk innramning. Dette medfører at kirkeordningen ikke legger til rette for et samvirke mellom likeverdige parter.

Her finnes ingen prinsipper om maktfordeling. All makt er nemlig tillagt rådene, som står fritt til å innhente faglige råd og bruke dem etter eget forgodtbefinnende. Det var akkurat slik samvirket artet seg under den siste liturgireformen. Det sier seg selv at faglig arbeid på slike premisser må bli utilfredsstillende.

Jeg tror jeg vet hva som er grunnen til at de ansatte i kirken blir oversett. Det er fordi utrederne ikke har tatt inn over seg hva kirkelig faglighet er for noe. Det skinner gjennom i hele teksten.

For etter en obligatorisk repetisjon av vel innarbeidede, men temmelig uforpliktende formuleringer omkring hva kirken er for noe, koker det hele ned til at det kirkelig oppdraget består i «å vekke og nære det kristelige liv».

Det er en formulering som er hentet fra beskrivelsen av menighetsrådets arbeidsfelt den gang da disse rådene ble opprettet. Det er en dårlig formulering. Det er helt umulig å tenke seg at noe slikt kunne ha stått i evangeliene.

[ Arve Juritzen om nytt forslag: «Mer administrasjon, mindre Jesus» ]

Kirken kan svikte sin oppgave

Jeg ble da heller aldri teolog for å vekke og nære det kristelige liv i menigheten. Jeg ble ikke minst teolog fordi jeg ønsket å forstå hva var det vil si å være «jordens salt».

Det er faktisk noe helt annet. Og i dag da utfordringene er overveldende, med våpenkappløp, global miljøkrise, økonomisk skjevfordeling, fattigdom, flyktningestrømmer og koronakrise som tar millioner av menneskeliv, da er det en selvskreven oppgave for kirken å fornye forståelsen av hva humanitet innebærer ut fra et kristent perspektiv.

Jeg synes en har rett til å forvente at relevante innspill ikke bare blir neglisjert. Det er arrogant maktmisbruk.

—  Geir Hellemo

Det skjer i hardt faglig arbeid, på faglighetens egne premisser. En kirke som ikke tar dette på alvor, har sviktet sin oppgave.

Jeg har aldri trodd at vanlige kirkemedlemmer ønsker slike strukturendringer som vi nå blir pådyttet. Folk flest ønsker at de som er blitt betalt for å gjøre jobben, faktisk gjør den.

Det frigjør lekfolket til å gjøre slikt som det ser seg kallet til, i det omfang som passer den enkelte. Vanlige kirkemedlemmer skal ikke oppleve at kirkelig medvirkning er en tung plikt, men positiv tjeneste på fellesskapets vegne.

Arrogant maktmisbruk

Jeg har sagt lignende ting før. Da har jeg bare blitt overhørt. Jeg har da heller ingen forventning om å påvirke arbeidet med disse spørsmålene denne gangen.

Men jeg synes en har rett til å forvente at relevante innspill ikke bare blir neglisjert. Det er arrogant maktmisbruk. I tillegg er det veldig udemokratisk.

[ Berit Aalborg: «Det er avgjørende at ulike grupper firer på sine primærstandpunkter»  ]