Kommentar

Prisen på å sikre Norge har gått kraftig opp

FORSVAR: Krigen truer Europa. Kan de som mener at Norge er trygt på grunn av vårt massive forsvar vennligst rekke opp hånda?

Få nyhetsbrev fra Vårt Land. Meld deg på her!

Det må ha vært skummelt for folk på 30-tallet å vite at de levde i mellomkrigstiden, heter det i en gammel vits. Akkurat nå setter den seg litt fast i halsen.

Den syv år lange krigen i Ukraina kan være i ferd med å spre seg. 130 000 russiske soldater står klare til angrep. Storbritannia sender våpen til Ukraina. Sverige, som har rustet kraftig opp de siste årene, sender stridsvogner til den strategisk viktige øya Gotland, Østersjøens usenkelige hangarskip. Hvordan står det til med det norske forsvar?

For 13 år siden sa Robert Mood, daværende generalinspektør for Hæren, at den norske hær bare hadde kampkraft nok til å forsvare Røa bydel i Oslo. Det var en tabloid uttalelse, og forsvaret er bygd ut noe siden den gang. Nå har vi, som flere har påpekt, et forsvar som sysselsetter litt flere enn hovedflyplassen på Gardermoen gjorde før pandemien i inntraff. Det sier mye om våre nasjonale prioriteringer. Vi får håpe at pizzaprisene på Gardermoen også har en avskrekkende effekt på eventuelle angripere.

For sent når det brenner

Norge vil aldri få en hær som er stor nok til å forsvare hele landet. Vår geografi, strategiske beliggenhet og lave befolkning gjør det umulig. Poenget er at Norge må ha et forsvar som er stort nok til at vi viser evne og vilje til å forsvare oss selv, håndtere umiddelbare kriser, og eventuelt holde ut til våre allierte kommer.

På 30-tallet praktiserte Norge såkalt «forutseende utenrikspolitikk», og skulle ruste opp i tide. Det greide myndighetene ikke. Norges nye jagerfly sto fortsatt i kasser på Kjeller da Luftwaffe angrep 9. april. Norske marinegaster ble slaktet ned i utdaterte krigsskip.

Da den kalde krigen tok en pause på nittitallet sank forsvarsutgiftene raskt. Som så mange ganger før i historien trodde mange at man var kommet til «historiens slutt», at tiden for de store kriger var over. Det norske forsvarets skulle endres fra et invasjonsforsvar til et innsatsforsvar som kunne slåss i andre verdensdeler. Men denne endringen var i realiteten en retorisk skjønnmaling av en nedskalering av forsvaret, for å bruke tidligere forsvarssjef Sverre Diesens ord.

Billigforsvaret

Krig er som kjent for viktig til å overlates til generalene. Men samtidig er krig også for viktig til at vi ikke skal lytte til generalene. Norge har de siste tiårene hatt en serie med forsvarssjefer som har vist stor evne til å tilpasse seg politiske realiteter. I 2019 leverte daværende forsvarssjef Haakon Bruun-Hanssen et såkalt fagmilitært råd, der han brøt med denne tradisjonen. Han leverte et en plan som ville gitt Norge et forsvar stort nok til å utføre de oppgavene norske politikere og våre allierte forventer at det skal utføre.

Prisen på å sikre Norge som fritt og uavhengig har gått kraftig opp

Samtidig la han fram tre billigere alternativer, som i mindre grad løste oppgaven. Ikke overraskende gikk regjering og storting for den billigste utgaven, et forsvar som i en krisesituasjon vil gi Norge mindre selvråderett og nasjonalt handlingsrom. Men heller det var ikke billig nok. Viktige elementer i «billigforsvaret» ble skjøvet ut i tid, slik at det vil ta lenger tid før helt nødvendige våpensystemer kommer på plass.

Usikre allierte

NATO er ikke hva det en gang var. Stadig nye medlemsland har gitt mer strekk i laget. Alliansens kollektive forsvar utløses kun ved enstemmighet blant alle medlemmene. Det kan diskuteres hvor sikkert er det at NATO-land som Ungarn, Bulgaria og Tyrkia vil gå til krig mot Russland for å forsvare deler av Finnmark eller en norsk gassrørledning. Derfor har norsk sikkerhetspolitikk foretatt en kraftig dreining mot en nærere allianse med USA. Dessverre ser også USA ut til å bli et mer usikkert kort.

Fram til den kalde krigens slutt hadde Norges forsvar et budsjett på noe over tre prosent av landets samlede produksjon av varer og tjenester (brutto nasjonalprodukt – BNP). Dette sank raskt etter Sovjetunionens kollaps. I dag prøver Norge å nå NATOs mål om to prosent av BNP. Men NATOs minstemål er et altfor lavt nivå for Norge. Norge har helt andre grenser å forsvare enn NATO-land som Danmark og Belgia. Den norske lønnsstrukturen, der lavtlønte tjener relativt sett bra, gjør også at forsvar blir mye dyrere i Norge enn i mange andre NATO-land.

Forslag om å øke forsvarsbudsjettet med over 50 prosent vil neppe bli noen valgvinner. Men det er ikke økonomisk umulig. Norge har båret et slikt nivå på forsvarsutgifter i store deler av etterkrigstiden. Det vil bety noen tøffe valg der det må kuttes i store budsjettposter. Kanskje det ikke kan lukte nylagt asfalt på hvert nes? Kan vi nøye oss med verdens nest beste sykmeldingsordning? Kan noen skattekutt reverseres?

Det er diskusjon som er overmoden. Prisen på å sikre Norge som fritt og uavhengig har gått kraftig opp. Det viktigste må være at vi tar oss råd til å forsvare det vi har.

Bjørn Kristoffer Bore

Bjørn Kristoffer Bore

Bjørn Kristoffer Bore er sjefredaktør og administrerende direktør i Vårt Land.

Annonse
Annonse

Mer fra: Kommentar