Kommentar

Farger Latin-Amerika rødt

Den politiske pendelen svinger kraftig til venstre på det latin-amerikanske kontinentet. I løpet av året kan alle de seks største økonomiene ha venstreorienterte ledere, drevet fram av glødende sosial misnøye.

l

Det er ikke mange årene siden vi forbandt Latin-Amerika med tallrike høyreorienterte regjeringer. Et vendepunkt startet i 2018, da Andrés Manuel López Obrador fra venstrepartiet PRD overraskende ble president i Mexico, kontinentets nest største økonomi. Det skjedde etter en valgkamp der López Obrador lovet et knallhardt oppgjør med utstrakt korrupsjon og skremmende voldskriminalitet. Siden har han bare hatt måtelig suksess.

Omtrent samtidig som høyresiden tapte styringen i Mexico til en venstreorientert populist, skjedde det motsatte i gigantiske Brasil, som teller en tredjedel av kontinentets innbyggere. Der har imidlertid den høyreekstreme populisten Jair Messias Bolsonaro siden 2018 styrt så kritikkverdig at han ikke levnes store muligheter til gjenvalg i oktober.

For unngå nye protestbølger, er kontinentets mange venstreorienterte ledere avhengig av å levere på løftene om bedre levekår og muligheter for folk flest.

—  Geir Ove Fonn

Lula-comeback?

Storfavoritt er ekspresident Luiz Inacio Lula da Silva, sosialdemokraten som gjennomførte omfattende sosiale reformer til beste for Brasils millioner av fattige da han ledet landet fra 2003 til 2011. Siden måtte Lula sone 580 dager i fengsel for korrupsjon. Da brasiliansk høyesterett i mars i fjor opphevet de svært kontroversielle dommene mot populære Lula, gjenvant han også borgerrettighetene, og dermed muligheten til å stille til valg til sin tredje presidentperiode.

Kontinentets tredje største økonomi, Argentina, er siden desember 2019 styrt av president Alberto Fernandez fra det venstreorienterte Peronistpartiet. Samtidig ligger det tradisjonelt konservative Colombia, kontinentets fjerde største økonomi, an til å få sin første sosialistiske president etter valget i mai. Der er den tidligere geriljasoldaten, økonomen og eks-ordføreren i Bogotá, Gustavo Petro, storfavoritt til å overta etter høyreorienterte Ivan Duque, som beseiret Petro i 2018. Duque har ført en svak politikk for å bøte på skadevirkningene av koronapandemien, som særlig har rammet den fattige delen av befolkningen.

Forsterket venstrevind

Dermed ligger 2022 an til å forsterke den venstrevinden som har feid over kontinentet de to siste årene. På rekke og rad er venstreorienterte politikere som Luis Arca i Bolivia, Pedro Castillo i Peru, Xiomara Castro i Honduras og Gabriel Boric i Chile stemt inn i presidentkontorene. Boric vant i desember overveldende mot den sterkt reaksjonære Pinochet-beundreren José Antonio Kast.

Et par unntak fra regelen var det i fjor. I hardt koronarammede Ecuador vant høyresidens leder Guillermo Lasso presidentvalget, etter 14 år med venstreorientert styre. I diktaturet Nicaragua ble det i november enda et rigget gjenvalg for Daniel Ortega, en autoritær politiker som for lenge siden har forlatt idealene som gjorde ham til venstresidens revolusjonshelt på 1980-tallet. Venstreorientert vanstyre preger også kontinents to andre diktaturer, Cuba og Venezuela.

Vinner på misnøye

Den røde bølgen i Latin-Amerika betyr ikke nødvendigvis at sosialistisk ideologi omfavnes av befolkningen. De fleste maktskiftene handler om misnøye med svak økonomisk utvikling, høy arbeidsledighet, et underfinansiert helse- og utdanningstilbud, med gapende mangler i velferdsgoder og en voldsom ulikhet i fordelingen av ressursene. Bare Midtøsten har større økonomisk ulikhet enn Latin-Amerika, der de 10 prosent rikeste legger beslag på 54 prosent av inntektene.

En rapport anslår at en tredjedel av de 660 millioner innbyggerne i Latin-Amerika og Karibia var fattige i 2020, og mer enn fire av ti lider under matvareusikkerhet – en sosial nød som bare har vokst de siste fem årene. Dette har bidratt til sosioøkonomiske kriser og utbrudd av til dels voldsomme gateprotester i land som Peru, Ecuador, Colombia og Chile, med stigende misnøye mot de herskende økonomiske og politiske elitene.

Gapende ulikhet

Ifølge World Inequality Database er kontinentets ulikhet aller verst i Chile, der de rikeste 10 prosent i 2019 la beslag på 60 prosent av inntektene, fulgt av Mexico (58 prosent) og Brasil (57 prosent). Dette er tre store land som etter høstens valg i Brasil alle trolig vil ha venstreorienterte regjeringer. Bak ligger en dreining der ikke bare fattige stemmer til venstre, men også betydelige deler av en misfornøyd middelklasse, som har sett elitene dra ytterligere fra under pandemien. Det har ført til økt interesse for en mer aktiv stat, som kan spenne ut et bredere sosialt sikkerhetsnett.

Utbredt ulikhet og korrupsjon har bidratt til en nærmest uforsonlig krig mellom venstresiden og høyresiden, mellom en rik elite og en fattig underklasse. Denne polariseringen var tidligere preget av at USA i det 19. og 20. århundre hadde et fast maktgrep over store deler av kontinentet, ofte gjennom samarbeid med høyreorienterte og udemokratiske politiske krefter, inklusive militære intervensjoner og støtte til militærkupp.

Ulmende sosial uro

Ønsket om å danne en motvekt mot USAs dominerende innflytelse i regionen, var også medvirkende under den forrige venstredreiningen på kontinentet, ved inngangen til 2000-tallet, da høye råvarepriser bidro til økonomisk vekst. Nå ser mange av kontinentets politiske ledere heller til Beijing enn til Washington, for å øke handelen med Kina og skaffe lån og investeringer som kan gi et hardt tiltrengt økonomisk oppsving.

Så er spørsmålet om en dominerende venstreside de neste årene vil makte å oppfylle velgernes høye forventninger om mer rettferdig fordeling og bedre velferdsordninger. Det kan bli utfordrende i en tid der mange økonomier sliter ekstra tungt etter koronapandemien, med gjennomgående høy statsgjeld og en ødeleggende korrupsjon som bare har vokst i omfang.

For unngå nye protestbølger, er kontinentets mange venstreorienterte ledere avhengig av å levere på løftene om bedre levekår og muligheter for folk flest. Ellers kan pendelen fort svinge tilbake til det andre politiske ytterpunktet, mens det liberale og moderate sentrum forvitrer ytterligere.

Geir Ove Fonn

Geir Ove Fonn

Geir Ove Fonn har vært utenriksjournalist i Vårt Land i en årrekke, og er nå tilknyttet avisen som kommentator.

Annonse
Annonse

Mer fra: Kommentar