Kommentar

Fra venstresidens helt til diktator

Sandinistrevolusjonen i Nicaragua i 1979 var en vitamininnsprøyting for den globale venstresiden, med karismatiske Daniel Ortega som fremste frigjøringssymbol. Nå er Ortega i ferd med å innføre diktatur.

Revolusjonen på tampen av 1970-tallet gjorde slutt på mer enn 40 års diktatorisk styre i det latinamerikanske landet med drøye seks millioner innbyggere. Da hadde offiseren Anastasio Somoza García og hans sønner styrt landet som et kleptokratisk familieforetak siden seniors maktovertakelse i 1936.

Det USA-støttede Somoza-regimet ble stadig mer forhatt, og da den venstreorienterte Sandinistfronten for nasjonal frigjøring (FSNL) i 1979 fullførte sin væpnede revolusjon, var det med bred folkelig støtte. Med røtter i marxismen innførte de raskt store velferdsreformer og et sosialistisk styresett, inklusive nasjonalisering av selskaper, og en landreform som gav fattigfolk tilgang til dyrkbar jord.

Den gamle frigjøringshelten Daniel Ortega risikerer et ettermæle som en despot på linje med den forhatte Somoza, altså det regimet han selv risikerte livet for å bli kvitt.

—  Geir Ove Fonn

Sandinista!

Sandinistrevolusjonen ble entusiastisk omfavnet av den globale venstresiden, og i årene som fulgte bidro også hundrevis av norske ungdommer i solidaritetsbrigader i Nicaragua for å gjenoppbygge landet. Et eksempel på beundringen for sandinistene er trippelalbumet Sandinista!, utgitt i desember 1980 av datidens beste rockeband, britiske The Clash. Venstresidens støtte ble ikke mindre under den blodige borgerkrigen utover 1980-tallet, da høyreekstreme Contras-styrker mislyktes i å ta makten, tross støtte til de kontrarevolusjonære styrkene fra både amerikanske myndigheter og Argentinas militærregime.

I 1985 ble Daniel Ortega innsatt som Nicaraguas valgte president, etter å ha ledet an sandinistenes kollektive juntastyre siden maktovertakelsen i 1979. Lærersønnen hadde bak seg en langvarig innsats i kampen mot Somoza-diktaturet, med store personlige forsakelser, inklusive torturbehandling da han satt fengslet fra 1967 til 1974. Han skrev for øvrig i fangenskap diktet med den talende tittelen Jeg opplevde aldri Managua da miniskjørt var på moten.

Tapte flere valg

I 1990 måtte sandinistene og Ortega gi fra seg makten, da han i presidentvalget ble beseiret av en koalisjon bestående av 14 partier, ledet av Violeta Chamorro. Tap ble det også i presidentvalgene i 1996 og 2001, før Ortega i 2006 overraskende vant valget og gjorde comeback som president. Det skjedde delvis takket være en nyvunnet allianse med den katolske kirken, som ivrig støttet hans katolske vending og sandinistpartiets program for å kriminalisere abort. Siden har Ortega sittet med makten, med kona Rosario Murillo som både førstedame og visepresident, og med en politikk som for lengst har forlatt idealene om en demokratisk sosialisme.

I april 2018 kulminerte misnøyen mot Ortega-regimet, da studenter og andre unge ledet an en massiv protestbevegelse etter forslag om skatteøkninger og pensjonskutt. Men i stedet for å gå i konstruktiv dialog med demonstranter og opposisjon, slik blant annet landets biskoper prøvde å bidra til, valgte Ortega å la politistyrker og bander av paramilitære bruke rå vold for å slå ned gateprotestene. Minst 320 hovedsakelig ubevæpnede demonstranter ble ifølge menneskerettsorganisasjoner drept, og fengslene ble fylt opp av politiske fanger.

Kontrollerer medier

Ortega-familien har gjennom årene beriket seg gjennom korrupsjon og tilegnelse av selskaper, inklusive kontroll over viktige medier som sprer propaganda for regimet. Samtidig har systematisk plassering av støttespillere i sentrale samfunnsposisjoner undergravd legitimiteten til grunnleggende demokratiske institusjoner. En rekke nye og tvilsomme lover har gitt regimet utvidete fullmakter til arrestasjoner, med anklager om alt fra terrorisme og støtte til utenlandsk innblanding og forræderi mot staten, til angivelig å fremme konspirasjonsteorier og falske nyheter for å undergrave myndighetene.

Heksejakten på opposisjonen har kulminert de siste ukene, der 13 opposisjonspolitikere, blant dem fire presidentkandidater, er pågrepet, anklaget for å være forrædere som med amerikansk støtte vil undergrave landets uavhengighet. Mest prominent er Chistiana Chamorro, datter av Violeta Chamorro som vant presidentvalget mot Ortega i 1990, og den som lå an til å bli den farligste utfordreren til Ortega i presidentvalget 7. november. Det er en systematisk politisk utrensking, der hensikten åpenbart er at Ortega skal sikre seg sin fjerde presidentperiode på rad.

Ender som despot?

Julie Chung, USAs toppdiplomat for Latin-Amerika, sier at de siste arrestasjonene «har fjernet enhver tvil om Ortegas grunnlag som diktator», og Organisasjonen for amerikanske stater (OAS) har bedt om umiddelbar løslatelse av de pågrepne.

Tidligere general og Ortega-støttespiller Hugo Torres, som i 1974 risikerte livet for å få løslatt Ortega og andre politiske fanger fra fengsel, er blant de arresterte opposisjonspolitikerne i den siste runden. Like før pågripelsen beklaget han i et intervju med nyhetsbyrået AP hvordan Ortega og andre nå har bedratt sine tidligere høye idealer: «Det vi ser er ikke et begynnende diktatur, det er på alle måter et diktatur». Den gamle frigjøringshelten Daniel Ortega risikerer nå et ettermæle som en despot på linje med den forhatte Somoza, altså det regimet han selv risikerte livet for å bli kvitt.


Enkelte av artiklene i Vårt Land er forbeholdt abonnenter. Vi jobber hver dag for å levere dagsaktuelle nyheter og god journalistikk. Bli abonnent og få tilgang til alt innholdet vårt. Er du allerede abonnent? Takk for at du støtter oss så vi kan fortsette å levere kvalitetsjournalistikk hver dag!

Geir Ove Fonn

Geir Ove Fonn har vært utenriksjournalist i Vårt Land i en årrekke, og er nå tilknyttet avisen som kommentator.

Annonse
Annonse

Mer fra: Kommentar