Kirkerådets vanskelige bispevalg

Tre stykker står igjen som aktuelle kandidater til den ledige stillingen som biskop i Borg bispedømme i Den norske kirke. Etterfølgeren til Atle Sommerfeldt blir enten professor Harald Hegstad, domprost Kari Mangrud Alvsvåg eller prost Kåre Rune Hauge.

Denne ukas nyheter om at de øvrige biskopene helst vil ha Hegstad, mens bispedømmerådet aller helst ønsker seg Alvsvåg, minker sannsynligheten betraktelig for at Hauge kan nå helt opp.

Mest sannsynlig vil valget altså falle på enten biskopenes favoritt Hegstad, eller bispedømmets favoritt Alvsvåg, som også fikk 34 prosent av stemmene i den rådgivende avstemningen i Borg før jul.

Når disse to instansene nå er uenige, gir det Kirkerådet – som til syvende og sist bestemmer og ansetter ny biskop – en ekstra utfordring. Ved hjelp av grundige kandidatintervjuer må rådet fatte en beslutning om hvem som er best egnet til å bli ny biskop i Borg.

[ Dette mener de mulige Borg-biskopene i de heteste kirkedebattene ]

Hvem skal Kirkerådet høre på?

På den måten står Kirkerådet i fare for å gjøre seg upopulære, slik de senest gjorde da Anne Lise Ådnøy ble valgt til biskop i Stavanger i 2019. Tilsettingen av Ådnøy møtte krass kritikk fra flere hold, blant annet ble Kirkerådet kalt «udemokratisk» og anklaget for å utøve maktarroganse, fordi rådets flertall valgte å se bort fra at de rådgivende avstemmingene hadde pekt på en av de andre kandidatene, nemlig nåværende generalsekretær i Det Norske Misjonsselskap, Helge Gaard.

I det tradisjonelt konservative bispedømmet Stavanger stod mye på spill da valget til slutt stod mellom Gaard, som blant annet hadde vært tydelig på at han ikke ville vie likekjønnede par, og Ådnøy, som hadde motsatt utgangspunkt.

At Kirkerådet, som bestod av et flertall av representanter for den liberale kirkegrupperingen Åpen folkekirke, valgte å se bort ifra hvem både biskopene og grasrota hadde ønsket seg, fikk det til å koke over for flere.

Kan gå begge veier

Noen vil kanskje ha det til at beslutningen i Stavanger ble så upopulær fordi de liberale kreftene utnyttet flertallsposisjonen sin og tilsynelatende seiret over det konservative mindretallet. Men minst like stor var nok frustrasjonen over at bispedømmets medlemmer ikke følte seg hørt.

Det er lett å tenke at den viktigste skillelinjen i Den norske kirke går mellom konservativ og liberal. Det man fort overser da, er at en minst like viktig skillelinje går mellom by og land – mellom «eliten» og grasrota – mellom de som sitter med makta og de som velger makta, men likevel føler seg langt unna den.

Nå står Kirkerådet igjen i en situasjon der de er nødt til å enten se bort ifra eller lytte til lokalbefolkningen. Utfordringen er likevel annerledes nå, da heller ikke biskopene og bispedømmet er enige med hverandre. Det i seg selv er ikke sjelden vare, men gjaldt senest både da Jan Otto Myrseth ble valgt i 2018 og Kari Veiteberg i 2017. Mens førstnevnte ble valgt på tross av bispedømmets veiledende avstemning, ble sistnevnte valgt på tross av biskopenes preferanser.

Kirkerådets jobb er uansett å velge den beste kandidaten, uavhengig av hva de øvrige biskopene eller bispedømmet måtte mene. Det er jobben medlemmene har gitt dem, og det er viktig å huske at de gjennom kandidatintervjuene har mye mer kunnskap om de ulike enn noen andre.

[ Kristin Gunleiksrud Raaum: – Å høre til i kirken – på tross av uenighet ]

Elite eller grasrot?

Når Kirkerådet nå skal velge mellom de tre kandidatene i Borg, har de på mange måter et luksusproblem. Kåre Rune Hauge har rykte på seg for å være en svært god leder. Kari Mangrud Alvsvåg er både dyktig, karismatisk og ambisiøs. Harald Hegstad er en av Norges mest anerkjente systematiske teologer og sitter på mye fagkunnskap.

Til sammen utgjør de på mange måter den «perfekte biskop», som helst skal fungere som både personalleder, talsperson og åndelig tilsynsmyndighet.

Ut ifra de få nevnte av mange egenskaper som kandidatene innehar, er det ikke så rart at Alvsvåg seiler opp som folkets favoritt. Mens Hegstad kan virke som nettopp den teologiske tyngden Bispemøtet trenger når man vet at andre teologiske bautaer, som Halvor Nordhaug vil være på vei ut i løpet av få år. Atle Sommerfeldt som nå skal erstattes var også en slik.

Forenklet sagt er det et spørsmål om man skal tillegge «eliten» eller grasrota mest vekt.

[ Hans Wilhelm Steinfeld fikk betalt for rosende innlegg om Kasakhstan ]

En annerledes duo

Det vil ikke si at akademikere fra hovedstadens utdanningsinstitusjoner ikke kan være folkelige biskoper. Den tidligere praktikumsrektoren på MF vitenskapelig høyskole, Halvor Nordhaug, har gjennom sin bispekarriere i Bjørgvin vist at han kan balansere mellom det høykirkelige og lavkirkelige og være biskop på en måte som favner alle. Det er ingen grunn til ikke å tro at Hegstad kan gjøre det samme.

Hegstad har også sittet mange år i Kirkerådet selv, med flere av dem som sitter der nå. Ikke minst har han og kirkerådsleder Kristin Gunleiksrud Raaum, som tilhører Åpen folkekirke, vist seg å være en usannsynlig, men slagkraftig duo.

Det kommer ikke til å være uten betydning at Hegstad har vist seg som samarbeidsvillig, fleksibel og åpen når Kirkerådet neste måned skal lande på en ny biskop.

Ny generasjon

Samtidig skal det nok mye til for at Kirkerådet ser forbi Alvsvåg som sitter på en helt annen ledererfaring enn Hegstad. «Prost, prostere, biskop», som teolog og kommentator Åste Dokka har kalt det, har vist seg å være den mest åpenbare veien til bispetjeneste de seneste årene. Av de åtte biskopene som har blitt utnevnt siden 2012, ble halvparten rekruttert direkte fra prostesetet.

Det er ikke uten grunn, men fordi proster som Alvsvåg har verdifulle erfaringer inn i en slik jobb. Dessuten representerer Alvsvåg en ny generasjon i bispesammenheng. I tillegg til å være svært godt likt, vil hun kunne bidra med et friskt blikk på flere saker.

Det er med andre ord et vanskelig valg Kirkerådet står overfor i februar. Og selv om noen mener at tiden da ekteskapskonservative kunne bli biskoper i Den norske kirke er forbi, er det nok først og fremst andre faktorer som vil gjøre seg gjeldende i valg av ny biskop i framtida.

Hva som tillegges mest vekt i denne omgang, får vi svar på i februar.

[ Sunniva Gylver måtte feire jul uten sin elskede. Nå vil presten sørge for at han aldri blir glemt ]