I det siste har jeg konsentrert min egen bibellesing om profetene i Det gamle testamentet. Det er ingen særlig lystig aktivitet - og det var jeg forberedt på. Profetene peker skånselsløst på svakhetene i de ser i samfunnet rundt seg. De kritiserer konger og prester, og folket får også gjennomgå. De er onde, de gjør opprør mot Herren.
[ Ropstad: – Et veldig tydelig løfte fra min side er at dette bare er begynnelsen. ]
Hva er det kritikken går i? Overraskende ofte er det snakk om svikt i ganske basale samfunnsfunksjoner: Å sørge for at alle har mat og klær og tak over hodet. Å ta ekstra vare på enker og farløse - altså de som stod uten egne midler. Å ta imot den fremmede.
Dette knyttes tett til gudsdyrkelsen, for hvordan kan man tro man har sin sak i orden med Gud dersom man ikke tar vare på de svakeste? Å svikte moralsk er å dyrke feil Gud.
Samfunnskritikk
Å lese profetene med en viss distanse gir god mening. Samfunnskritikk har alltid vært viktig, og er det også i dag. Vi er avhengige av at det finnes instanser og personer som kan kaste et våkent blikk på alt det som foregår.
[ Homoterapilov: Sjelesorg og forbøn i «behandling» av homofile kan bli straffbart ]
Både kirke, presse, organisasjoner og enkeltmennesker kan påta seg den rollen, noen ganger til stor kostnad. Vi vinner alle på det. NAV-skandalen måtte på bordet. Metoo-kampanjen trengte å skje. Pengebruken til ledelsen i Obos må fram i lyset. Alt det som angår oss alle må kunne diskuteres åpent og kritisk.
Det fremmede i profetlitteraturen ligger altså ikke i kritikken. Det ligger snarere i profetenes klokkertro på at Gud vil hevne uretten.
— Åste Dokka
Det fremmede i profetlitteraturen ligger altså ikke i kritikken. Det ligger snarere i profetenes klokkertro på at Gud vil hevne uretten. De salvene som blir misdederne til del er heftige, og de tegner ofte opp et gudsbilde som er totalt fremmed for de fleste av oss. Det er ikke vanskelig å finne hyggelige og oppbyggelige små bibelvers spredt utover hos profetene, men totalbildet er ganske så annerledes dersom man leser lengre partier.
[ «Du og jeg kan gjøre noe med 22. juli-traumene» ]
For meg er det derfor i liten grad oppbyggelig å lese Jeremia og Jesaja. Når jeg vil regne inn gudsdimensjonen, ser jeg ikke så sterke sammenhenger til min egen eksistens. Hva skal jeg tenke om Gud når det tordnes slik? Tror jeg på en Gud som står bak brutal ødeleggelse? Samtidig har jeg en grunnleggende tro på at gamle og godt knadde tekster, om de står i Bibelen eller ikke, bærer på hemmeligheter til oss. Det gjelder bare å grave tålmodig nok.
The Waste Land
Jeg fikk en liten åpenbaring da jeg nylig leste Eirik Røkkums essay om T.S. Eliots langdikt The Waste Land i Klassekampen. The Waste Land er et dystopisk verk, som skildrer verdens ødeleggelse av seg selv. Undergangen føltes nær for Eliot etter at første verdenskrig ikke bare hadde utryddet en hel generasjon unge europeiske menn, men også knust tidas nærmest selvsagte tro på sivilisasjon og framskritt.
T. S. Eliot er aktuell fordi den totalutslettelsen han følte seg truet av, truer oss også i dag.
— Åste Dokka
Røkkum skriver om Eliot: «Det vesentlige er at han som poet skrev visjonært; at estetikken hans er visjonær, billedlig og åpen; at verselinjene rører ved muligheter som alltid er innen rekkevidde.» Det er altså det visjonære som er nøkkelen, det visjonære som mulighetsbeskrivelse.
Røkkum påpeker at Eliot ikke er noen Nostradamus. Han er ikke aktuell fordi han fikk rett. Men han er aktuell fordi den totalutslettelsen han følte seg truet av, truer oss også i dag. Vi lever også i en usikker tid, og kjenner på undergangens tilstedeværelse.
Ikke spådom
På samme måte er det med profetene. Poenget er ikke at de forutser hva som skal skje. Snarere påpeker de hva som kan skje. Gitt dagens situasjon og atferd, er det mulig at vi går under, på den ene eller andre måten.
Jona ble sur da Ninive ble spart. Han ville kanskje være Nostradamus. Men oppgaven var en annen: Å varsle.
— Åste Dokka
Verden gikk ikke under i 1922, og har heller ikke gjort det i de hundre åra som har løpt siden. På samme måte ødela ikke Gud Ninive, selv om Jona hadde fått i oppdrag å videreformidle netopp det som en guddommelig beskjed. Jona ble sur. Han ville kanskje være Nostradamus. Men oppgaven var en annen: Å varsle.
Også i Det nye testamentet har profetien en rolle. I brevlitteraturen framstår det som en kjent religiøs sjanger. Antakelig liknet det mer på visjonær samfunnskritikk enn på forutsigelser. Boka Johannes’ Åpenbaring har liknende profetiske kvaliteter: Det Johannes tegner fram er ikke en forhåndsskrevet verdenshistorie, og skal heller ikke leses slik.
Poenget er ikke altså at det blir et harmageddon, eller at Gud vil knuse fjellene og få øyene til å forsvinne. Men at gitt dagens situasjon, er ødeleggelsen en mulig utgang på historien. Lar vi oss advare, slik folket i Ninive gjorde? Jona trengte ikke en gang fortelle dem hva de hadde gjort galt. Det visste de antakelig godt selv.
Spørsmålet til oss er om vi vil legge fra oss vår kulturoptimisme og lytte til det underliggende budskapet om å vende om.
