Du og jeg kan gjøre noe med 22. juli-traumene

Vi har hørt om overlevende etter 2. verdenskrig som aldri ble de samme: Mareritt og flashbacks. Oppførsel og personlighet som endret karakter til noe som fungerte dårlig sammen med andre.

Denne måneden vet vi at mye kommer til å handle om traumene etter 22. juli, de personlige og det felles nasjonale traumet. Kanskje vil sommerferien også gjøre noen traumer i familien mer påtrengende?

Det er fort gjort å tenke at jeg er glad det ikke er jeg som er traumatisert, og at dette høres vanskelig ut å gjøre noe med. Men kan vi slå oss til ro med det?

På et vis lurer de sin egen hjerne. Pasienter forteller at de kommer ut med en følelse av å ha fullført noe og ha styring.

—  Turid Sylte, journalist i Vårt Land

Hjem fra krigen

Bessel van der Kolk er en av verdens ledende spesialister innen traumebehandling. Han har forsket på traumer siden 1970-tallet, da han jobbet særlig med veteraner fra Vietnam-krigen. Senere har han møtt mennesker med traumer av ulik art, etter ulykker, overgrep, mishandling og skadelige relasjoner. Flere har foreldre som selv ble traumatisert under 2. verdenskrig.

I fjor kom van der Kolks bok Kroppen holder regnskap på norsk. Han beskriver traumer på en måte som gir en helt annen forståelse enn jeg hadde. Noe av det vanskelige og triste med traumer har vært at vanlig behandling innen psykologi og psykiatri ofte ikke har hatt så god virkning.

Det som særlig gjør inntrykk, er det van der Kolk skriver om at essensen i et traume er å føle seg gudsforlatt og avskåret fra menneskeheten.

—  Turid Sylte, journalist

For mange har det å skulle snakke om traumet i en behandlingssituasjon, bare gjort dem vettskremte. Noen har blitt retraumatisert av det.

Van der Kolk beskriver hvordan traumet skaper endringer i hjernen. For å klare å holde ut, blir traumehendelsen noe som blir spaltet av fra bevisstheten og pakket bort. Derfor er det ofte vanskelig å få tilgang til selve problemet. Det er fortrengt, men i «eksil» har traumet likevel stor innflytelse.

Mange opplever å miste kontroll over kroppslige reaksjoner og følelser. Alarmberedskapen slår seg på for for fullt for den minste ting. Andre blir helt flate for å holde traumet i sjakk, og uttrykker at de ikke føler noe som helst. Men det betyr også at glede og livsgnist mangler.

[ «22. juli 2011 var pianoet i lillesalen det eneste gjemmestedet vi så i kaoset. Bak det ble jeg skutt fire ganger» ]

Rare metoder

I boken beskriver van der Kolk flere metoder han har god erfaring med. Ved første øyekast var han skeptisk til flere av dem selv. Det virket så pussig.

En av metodene er EMDR, en terapi der den traumatiserte blir bedt om å holde øye med fingeren til behandleren, som flytter den med raske bevegelser foran øynene til pasienten. Imens får den traumatiserte visse spørsmål. Van der Kolk forteller hvordan de da på en helt annen måte når inn til den delen av hjernen hvor traumet befinner seg. Det gjør det mulig å integrere traumeminnene i bevisstheten igjen. I behandlingen tar de fantasien til hjelp for å legge minnene døde. På et vis lurer de sin egen hjerne. Pasienter forteller at de kommer ut med en følelse av å ha fullført noe og ha styring.

Van der Kolk viser til forskere som argumenterer for at EMDR er i slekt med de raske øyebevegelsene vi mennesker gjør i den dype søvnfasen som kalles REM, der vi kan ha rare drømmer. De mener at søvn, og særlig drømmesøvn, har stor betydning for evnen til å regulere stemning og følelser. Samtidig er det velkjent at traumer og posttraumatisk stress ofte har følge av søvnproblemer.

Akkurat hvordan EMDR virker, vet fagfolkene ikke helt svaret på, men Verdens helseorganisasjon anbefalte i 2013 EMDR som et av de beste valgene for å behandle traumer og posttraumatisk stress hos voksne og barn.

[ 10 år etter Utøya: – Helt feil å tenke at jeg skulle gråte meg ferdig ]

Den kreative hjernen

En annen metode van der Kolk beskriver, går ut på å iscenesette et slags teater. En person med traumer fra oppveksten, kan bli bedt om å få andre til å spille rollene som mor, far og andre personer som var viktige, og så gå inn i situasjonen på nytt, men da på en måte der den traumatiserte er herre over situasjonen, og i rollespillet takler den slik han eller hun skulle ønske den forløp.

Ja, det kan høres ut som en rar ting å gjøre. Erfaringene til mange er at dette bidrar til at traumet mister sin kraft. Det har skjedd, men det er ikke til like stor plage, og er på en eller annen måte overvunnet.

Yoga, nevrofeedback, musikk, dans og å spille vanlig teater er andre metoder van der Kolk er innom. Antagelig handler virkningen om at det særlig er i høyre hjernehalvdel de traumatiske hendelsene har skapt endringer. Gjennom aktiviteter som engasjerer høyre hjernehalvdel, kan hjernen skape nye spor.

[ Krigsopplevelsene til bestemoren hennes har gjort Ida Karine Gullvik til den hun er. Kan traumer arves? ]

Gudsforlatt

Det som særlig gjør inntrykk, er det van der Kolk skriver om at essensen i et traume er å føle seg gudsforlatt og avskåret fra menneskeheten. Han forteller at den mest dyptgripende erfaringen han har med heling av kollektive traumer, er fra da han var vitne til sannhets- og forsoningskommisjonens arbeid i Sør-Afrika. Den tok utgangspunkt i xhosaenes uttrykk «ubuntu», som sier at min menneskelighet er uløselig forbundet med din. Dermed fordrer sann heling en anerkjennelse av at våre skjebner henger sammen.

Et menneske som er traumatisert, har ringvirkninger i den nære kretsen og kan ha det ut i samfunnet. Forhold i samfunnet kan ha utløst eller skapt traumet. Van der Kolk etterlyser at politikk og samfunn enda mer går inn i opphavet til traumer, som sosiale problemer. Skadede mennesker skader andre mennesker. Krig og terror har gitt noen traumer, men langt flere har fått traumene i sitt nærmiljø, gjerne en familie eller et nabolag med sosiale problemer.

Å ta tak i dette opphavet er sammensatt. Det er heller ikke enkelt å hele traumer som ligge lag på lag og være fastgrodde. Men vi kan anerkjenne at traumene angår fellesskapet. Vil vi, kan vi forstå mer av traumenes dynamikk. Dermed kan vi være med på å hele egne, andres og fellesskapets traumer. Vi kan også øke trykket på å lete etter hvordan vi kan hindre nye traumer. Det er en begynnelse.