Koronakommisjonen har levert rapport om hvordan myndighetene har håndtert pandemien.
Med forbehold om at noen bisetninger har gjemt seg rundt omkring, ser tro og livssyn ut til å være avspist med tre setninger når status skal gjøres opp.
– Nå tok du meg på senga, svarte kommisjonens leder til Vårt Land. Han kan ikke huske at temaet er tatt opp i kommisjonen.
Ja, hvorfor skulle den det? Er ikke religion gått litt av moten da? Driver staten fortsatt med sånt?
Det er bemerkelsesverdig. En hel sektor i samfunnet, og viktige prinsipielle avveininger mellom menneskerettigheter og smittevern, har gått helt under kommisjonens radar. Den største statlige nedstengningen av kirker i Norge noensinne nevnes knapt.
Trosutøvelse er for mange en helt grunnleggende del av deres identitet og liv, og vernes både av grunnloven og menneskerettighetene. Rapporten nevner at det er noe som heter trosfrihet, men vurderer ikke på noe sted om statens kraftige inngripen i denne var forholdsmessig. Når kommisjonen bruker to sider på diskutere statens inngripen i fritidsreiser kunne den spandert på seg to avsnitt om religion. Avlysning av religiøse møter omtales i samme åndedrag som russetreff og korøvelser.
Vi har ikke bare frihet til å tro, vi har svært stor frihet til å utøve den.
—
Trosfriheten er ganske lik sin tvillingrettighet ytringsfriheten. Vi har ikke bare frihet til å ha ha meninger, vi står også svært fritt til å ytre dem. Vi har ikke bare frihet til å tro, vi har svært stor frihet til å utøve den. «Alle innbyggjarane i riket har fri religionsutøving» slår grunnlovens paragraf 16 fast. Og her vil jeg gjerne sitere kommisjonen: «Og det er nettopp i krisesituasjoner at Grunnloven og menneskerettighetene blir særlig viktige. Det er i krisesituasjoner at risikoen for at Grunnloven og menneskerettighetene blir tilsidesatt, er størst, og dermed at overgrep mot borgerne kan skje – uavhengig av om det er tilsiktet eller ikke». Det er godt sagt.
Kommisjonens tros-forglemmelse framstår som et produkt av en stadig mer utbredt misforståelse. Når staten ikke lenger har en religion, tror mange den ikke lenger skal bry seg om religion. Det går fra en for mange klam omfavnelse til total berøringsangst. Toleranse og likestilling blir til fortielse og utestengning. Kommisjonen framstår å være rammet av den samme villfarelsen som studentpolitikerne i Trondheim, som vil hive ut studentprestene fra campus i et anfall av innbilt nøytralitet.
[ Kommentar: - En sklitakling av kirken ]
Vi lever nemlig ikke i et livssynsnøytralt samfunn. Stortinget har slått fast at Norge skal være et livssynsåpent samfunn. Hvis dette ordet er litt vanskelig foreslår jeg vi gjør som hos logopeden. Vi åpner munnen på vidt gap og sier den vanskelige delen av ordet sakte. Livsyns---ÅÅÅ---P---EE---NNN-T.
Regjeringen bør få utredet om statens sterke inngripen i trosfriheten på grunn av smittevernet var forholdsmessig. Det kan hende svaret er ja, men det et for stort spørsmål til at det kan bli stående ubesvart. Og så tar vi det en gang til dere. Gap opp, og si det igjen. Livssynsåpent.
