Kommentar

En sklitakling av kirken

SVARTEBØRS OG KATEDRAL: Hvorfor er det er greit å stå i kø for å få ny Iphone, men ikke greit å stå i kø for en julegudstjeneste?

“Har ei kjensle av at året 2020 kan bli det første der ein kan handle billetter til julegudstjeneste på svartebørs. For å teste marknaden: Kva hadde du vore villeg til å betale?”

Det var det litt spøkefulle spørsmålet til Dagen-redaktør Astrid Dalehaug Norheim på Facebook. Det ble etterfulgt av et tydelig smilefjes, men det uhøytidelige spørsmålet har en kjerne av alvor. Å gå i kirken i jula er et at årets absolutte høydepunkter for mange. I år vil kirkedørene i realiteten være stengt for mange kirkegjengere. I Oslo gjør grensen på 20 det helt umulig å avvikle en normal kirkelig jul. Det er et svært alvorlig tiltak å begrense adgangen til kirkerommet i en viktig kristen høytid. Dette er sårt og vanskelig for mange kristne. Spesielt for eldre og ensomme gir julegudstjenester en følelse av et større fellesskap i en tid som ikke bare er enkel for alle.

Mange menigheter avvikler langt flere, men kortere gudstjenester for å gi flest mulig et tilbud. På Senja er det hele 17 gudstjenester på julaften. Noen kommer med alternative grep, som St. Petri i Stavanger, med kirkevandringer der juleevangeliet lest og det blir sunget med jevne mellomrom. I Oslo åpnes kirkedører for korte besøk. Over hele landet, til og med i Finnmark, arrangeres det utendørs gudstjenester julaften. Andre strømmer over nett. Det gjøres et imponerende arbeid på kort tid for å sikre flest mulig et tilbud til jul.

De glatte benkers problem

Bergen domkirke ble bygget 200 år før Svartedauen. Det imponerede bygget er 20 meter bredt, og 60 meter langt. Det har 1000 sitteplasser. Allikevel tillates det bare 50 personer, mens langt mindre kinosaler åpnes for 200 personer. Forskjellsbehandlingen mellom kirker og kulturliv er vanskelig å forstå. Det fryktes at kirkegjengerne skal skli fram og tilbake på benkene uten fastmonterte skiller. Biskop Halvor Nordhaug stiller et presist spørsmål i Bergens Tidende. “Har noen observert en utbredt praktisering av slike skliøvelser i kirkebenkene?”. Hvis forskjellsbehandlingen hadde vært bedre begrunnet hadde den vært lettere å akseptere denne sklitaklingen av kirken.

Jeg har dultet bort i langt fler folk i kaoset på XXL, Elkjøp og Ark enn jeg ville i kirken uansett hvor mye jeg hadde sklidd fram og tilbake på glatte kirkebenker

—  

Mens kirkedørene stenges åpnes dørene til kjøpesentrene, vår tids katedraler, på vidt gap. Det sprites etter alle kunstens regler, og alle har munnbind, men det er tett med folk. Jeg har dultet bort i langt fler folk i kaoset på XXL, Elkjøp og Ark enn jeg ville i kirken uansett hvor mye jeg hadde sklidd fram og tilbake på glatte kirkebenker. Hvorfor er en julegudstjeneste en farligere virusbombe enn køene for iPhone 12 Pro og den siste til Jo Nesbø? Den er selvsagt ikke det. Begrunnelsen er enkel. Julehandelen er viktigere enn julens budskap når hjula skal holdes i gang. En økonomisk nedgangstid merkes tydeligere enn en pause i det organiserte åndslivet. Kloke hoder vil selvsagt innvende at telefonkjøpet går raskere unna enn en gudstjeneste. Men en tur gjennom Storosenteret for å handle julegaver til hele familien tar fort mer tid enn en gudstjeneste med både dåp, nattverd, ofring, ivrig kor og taletrengt prest.

“Send “OLJE LOBBYIST til 1960 for unntak”

Dette året har vi blir formant om at vi må løfte sammen. Og det norske folk har lydig fulgt formaninger fra en regjering som må sies å ha navigert godt gjennom krisa. Men vi også lært at det er forskjell på folk i Covid-Norge. ”Ungdom og unge voksne betaler en veldig høy pris” sa forfatter og psykolog Hedvig Montgomery til Vårt Land tidligere denne uken. Flere undersøkelser viser at det er de yngre som i størst grad opplever koronahverdagen som psykisk belastende. De unge betaler en høy pris for å berge de eldre. Noen må ta drittjobben på en dugnad, og vaffelfatet blir ikke fordelt etter innsats.

Før sommeren fikk oljeindustrien en tiltakspakke så sjenerøs at sjefen for Aker BP gikk ut sa at pakken var unødvendig dyr, og oppfordret politikerne til tenke mer helhetlig. Samtidig avskrives andre næringer med smuler. Forskjellene i korona-Norge ble svært tydelige da Aftenposten avslørte hvordan mektige lobbyister i sommer mot faglige råd fikk lempet på smittevernet knyttet til arbeidsinnvandring. «Hold deg fast. Tragisk mail fra Helsedir (...) som river beina under alt vi har gjort. Og det du og jeg er skriftlig enig om» skrev Knut E. Sunde, den mektige lederen av NHO-foreningen Norsk Industri, i en SMS til Anne Grethe Erlandsen (H), statssekretær i Helsedepartementet. Kort tid etter fikk industrien mot fagfolkenes råd et karantenefritak for arbeidsinnvandrere. Dette har vært med å bidra til den andre smittebølgen.

Tran med sitronsmak

Viljen til å hjelpe oljen og industrien står i skarp kontrast til andre rammede sektorer. I Oslo når arbeidsledigheten nye rekorder, og ligger skyhøyt over resten av landet. SMSer om hjelp fra storbyenes jazzkafeer og kulturinstitusjoner har ikke helt den samme slagkraften som tekstmeldingene fra Norsk Industri. Ja, det er selvsagt viktigere for nasjonaløkonomien at det flyter olje i Nordsjøens rørledninger enn øl i storbyenes tappekraner, men arbeidsledighet og nedbemanning slår like hardt ut enten man er prosesstekniker eller lydtekniker. Selvsagt velger politikerne tiltak som gjør minst skade på økonomien. Problemet er hvis det sprer seg et inntrykk av at lobbymakt kan forbigå smittevernsekspertisen gjennom å sende SMS til regjeringens unntaksapp. Det kan svekke oppmøtet på neste dugnad.

Det er ikke vanskelig å skjønne at politikerne i år har måttet ta valg som mange vil oppleve som urettferdige. Selv om alle er like, så er det noen mennesker og aktiviteter som bidrar mer til brutto nasjonalprodukt enn andre. Slik er vår verden. Men la oss i det minste være ærlige om det, og ikke late som noe annet. Det eneste som smaker verre enn tran er tran med sitronsmak. Kald, kynisk og urettferdig realpolitikk i krisetider er lettere å akseptere når det innrømmes åpent.





Enkelte av artiklene i Vårt Land er forbeholdt abonnenter. Vi jobber hver dag for å levere dagsaktuelle nyheter og god journalistikk. Bli abonnent og få tilgang til alt innholdet vårt. Er du allerede abonnent? Takk for at du støtter oss så vi kan fortsette å levere kvalitetsjournalistikk hver dag!

Bjørn Kristoffer Bore

Bjørn Kristoffer Bore er sjefredaktør og administrerende direktør i Vårt Land.

Annonse
Annonse

Mer fra: Kommentar