Kommentar

Baksiden av Hillsong-suksessen

Har den verdensomspennende pinsekirken Hillsong blitt offer for sin egen suksess? Det kan virke slik.

«Tenk på dette, lev i dette, for at din fremgang kan bli åpenbar for alle», sier Paulus til Timoteus i hans første brev til den unge mannen. Gamle Paulus gir Timoteus råd om hvordan han skal bygge og lede menighet. Hvordan han kan oppnå suksess, sagt med andre ord.

Å bygge Guds rike på jord er ingen lett oppgave. Mange har prøvd, og det på svært ulike måter, siden Paulus skrev brev til Timoteus. Et av vår tids kanskje mest suksessfulle forsøk er pinsekirken Hillsong.

For snart 40 år siden startet Brian og Bobbie Houston Hills Christian Life Centre i Australia. Menigheten vokste i enorm fart, og gikk fra 45 til 900 medlemmer på under fire år. Siden har suksessen bare ballet på seg. Så mye at det kanskje har gått til hodet på enkelte, og pinsekirken er blitt offer for sin egen suksess.

Fra eksotisk til mainstream

Her i Norge hadde man allerede hentet impulser fra Hillsong-bevegelsen i flere år før pinsekirken virkelig fikk fotfeste. Både lovsangen, uttrykket, forkynnelsen og lederstilen kjennetegnet allerede en rekke andre pinsemenigheter her til lands. Derfor lå egentlig alt til rette for suksess da de første norske Intro-menighetene ble gjort om til Hillsong-menigheter i 2017.

I starten var det flere som lot seg fascinere av det importerte kirkefenomenet. Mang en lokalavis tok turen innom den hippe menigheten i sentrum, for å skrive om det som for mange sekulære fortsatt er et uforståelig fenomen: «kule kristne».

Overraskende lenge ville nordmenn lese om norske pastorer som kledde seg i svarte skinnbukser, runde briller og spisse lakksko på scenen. Kun de siste par årene har Hillsong og lignende menigheter gått fra å være eksotiske, til å bli ganske mainstream.

Disco brakte med seg selvransakelse

Men da filmen Disco kom i fjor, havnet de norske Hillsong-menighetene igjen i medienes søkelys. Kunne det stemme at ungdommene i de norske menighetene opplevde image-presset det ble lagt opp til så sterkt at det skadet dem? Var Hillsong-menighetene virkelig et sted der man ble dømt ut ifra merkelappen på klærne, antall følgere på sosiale medier og draget på det motsatte kjønn? Det ble i alle fall sterkt antydet.

Pastorene i de norske menighetene tok kritikken på alvor. De stilte opp i debatter, og uttalte seg til pressen om hvordan de ville snakke om og med dem som hadde dårlige opplevelser i menighetene deres. Det var i det hele tatt forbilledlig hvordan de tilnærmet seg fiksjonsfilmen. Men kanskje var nettopp det problemet; at filmen var fiksjon og dermed også lettere å distansere seg fra.

For i tiden etter filmen har det vært lite som har tydet på at Hillsong-menighetene har noen planer om å endre det mange regner som den viktigste suksessfaktoren deres: imaget. Instagram-kontoene er like «happy clappy» – med perfekt redigerte bilder i tidsriktige filtre, motebevisste medlemmer, brede smil og hender i været.

Vi kan alle la oss treffe av kritikken om hvordan vi fremstiller livene våre på sosiale medier. Men burde ikke kristne menigheter gå frem som eksempler på det motsatte? Burde ikke de klare å reflektere livet i sin helhet; upolert, sårt og til tider ganske grumsete? Ikke bare løfte frem vitnesbyrd som lover at etter motgang kommer fremgang?

Var Hillsong-menighetene virkelig et sted der man ble dømt ut ifra merkelappen på klærne, antall følgere på sosiale medier og draget på det motsatte kjønn?

—  Elise Kruse

Under den glattpolerte overflaten

I ettertid vet vi at det har vært lite «happy clappy» stemning på innsiden av norske Hillsong-menigheter det siste året. En dyptsplittende konflikt har utspilt seg under den glattpolerte overflaten. Som Vårt Land skrev før sommeren har besøkstallene gått betydelig ned, og i høst begynte andre avgjørende suksessfaktorer, de mest profilerte pastorene og en rekke andre, å si opp stillingene sine.

Men på Instagram var folk fortsatt like blide. Og til pressen var det få som ville si noe som helst. Ledelsen ville i svært liten grad innrømme at de stod i en krevende situasjon.

En kultur bygget for suksess

Det er medienes oppgave å belyse også de mindre heldige sidene ved en verdensomspennende, først og fremst suksessfull, kirke. New York Times kunne forrige uke komme med oppsiktsvekkende avsløringer om Hillsong-menigheten til den nå sparkede kjendispastoren Carl Lentz. For ikke bare hadde Lentz vært utro – noe som forøvrig kan diskuteres om er en god nok grunn til å miste jobben. Han hadde også latt sitt eget kjendisjag – lengselen etter å være i rampelyset – gå foran menigheten.

Det er ikke ulovlig å ha lyst til å bli kjendis, men det er noe som tyder på en svært dysfunksjonell og usunn kirkekultur når en pastor unngår å menge seg med «vanlige menighetsmedlemmer», slik Lentz blir anklaget for. New York Times-artikkelen peker på at Hillsong-kulturen er rigget for kjendiseri, og har vært det siden starten.

Når suksessen blir en fallgruve

Nettopp her ligger det en utfordring også for den norske fraksjonen. Hillsong-menighetene i USA, i Australia, i Sverige og i Norge bygger på den samme kulturen. En kultur rigget for suksess. Og med suksess kommer også fallgruver. Mulighetene, og også motivene, til å begå feil er ofte en direkte konsekvens av berømmelse og suksess.

Suksessfaktorene blir som en selvoppfyllende profeti. Hvem vil bruke energi på å kritisere en suksessfull leder? Ingen. Det er ikke rom for nyanser i en slik virkelighet – men det er mye rom for feil.

Hillsong her hjemme må tørre å vise sårbarheten som også følger med å være en suksessrik menighet. I tillegg til å vise frem suksessen, må de også vise hvor vanskelig det faktisk er å bygge Guds rike på jord. Slik de viste tendenser til etter Disco kom i fjor. Hadde de gjort det igjen, ville det kunne hjulpet mange – ikke bare innenfor deres egne menigheter, men også utenfor.

Skal fremgangen din bli åpenbar for alle, krever det først og fremst åpenhet. Også om det som går galt underveis. Den nye Hillsong-ledelsens største utfordring blir å la åpenheten – ikke suksessen – prege veien videre for Hillsong Norge.

Enkelte av artiklene i Vårt Land er forbeholdt abonnenter. Vi jobber hver dag for å levere dagsaktuelle nyheter og god journalistikk. Bli abonnent og få tilgang til alt innholdet vårt. Er du allerede abonnent? Takk for at du støtter oss så vi kan fortsette å levere kvalitetsjournalistikk hver dag!

Elise Kruse

Elise Kruse er konstituert religionsredaktør. Har jobbet i Vårt Land siden 2017.

Annonse
Annonse

Mer fra: Kommentar