Kommentar

På gjensyn!

I Det norske teatrets oppsetning av Slåttekar i himmelen skinner håpet om at vi skal gjenforenes med dem som har gått foran.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Men blir det slik i himmelen at vi kjenner kvarandre? Er det sikkert at vi kjenner igjen våre næraste når vi kjem dit? Det er Serianna som spør ektemannen i fortvilelse. De har mistet fire sønner.

Lørdag for to uker siden var det urpremiere for Slåttekar i himmelen, et teaterstykke basert på Edvard Hoems roman ved samme navn. Forestillingen tar oss med til Molde på slutten av 1800-tallet, og over Atlanterhavet til Sør-Dakota. Og helt inn i menneskelivets dypeste glede og smerte.

Virkelighetslitteratur

Hoems romanserie om de som reiste og de som ble igjen har blitt enormt populær i Norge. Serien er en annen form for virkelighetslitteratur enn den vi kjenner fra forfattere som Karl Ove Knausgård. Der Knausgård zoomer inn, zoomer Hoem ut. Å helle salt i kokevannet hos den ene tar like lang tid som en jernbaneutbygging hos den andre.

Hoems tilnærming til virkeligheten minner meg om freskene Emanuel Vigeland malte i kapellet på Vestre gravlund: Der ser vi livet utfolde seg fra kjærlighetsmøte til fødsel og et liv med barn, arbeid, og etter hvert et liv uten barn, til død og til sist omfavnelsen hos Faderen. Det er livet sett langt borte fra, i sine mest konsentrerte øyeblikk.

For slik er menneskelivet, og bildene og romanene får oss til å kaste det samme blikket på våre egne liv. Vi er små maur som sliter oss gjennom vår generasjon, så kommer den neste og den neste. Slekt skal følge slekters gang.

Religiøs drakt

På scenen forsvinner noe av det livsbejaende og sanselige ved Hoems verk. Til gjengjeld får livssmerten en enda klarere religiøs drakt enn på boksidene. En salmeentusiast kan glede seg over mange strofer fra salmeboka i løpet av stykkets gang, spesielt Hoems egne.

Det er nettopp i dette religiøse rommet at sorgen over atskillelsen og håpet om en gjenforening får liv og rom. De fire sønnene til Nesje, stykkets hovedperson, reiser alle fra ham. Eilert, den sterkeste, det håpefulle bondeemnet, drar helt til Amerika. Nesje selv har hele livet slitt for å legge under seg sitt lille stykke jord. Når han endelig er ferdig er det ingen av de barna han har fylt jorden med som vil overta, som ser verdien av livsverket hans.

Nesje og kona Serianna er tilbake i en svart sorg. Skulle de også reist? Nei, de er for gamle. Livsdagen er på hell. Men de slipper ikke tanken: Vi skulle ha reist! Mens Nesje vender seg mer og mer mot himmelhåpet, at han en dag skal møte sine kjære barn igjen, er Serianna fortvilet. For vil de i det hele tatt kjenne hverandre igjen i oppstandelsen? Vil det være som da de hadde hverandre i livet?

Den oppstandne

I 2016 disputerte jeg, tematikken var mennesket i oppstandelsen. For hvordan vil vi være som oppstandne? Vil vi ha kjønn, den samme kroppen, bære på den historien som gjorde oss til oss selv i jordelivet?

Mennesket kan ikke tenkes utenfor relasjonene. Det er på grunn av to menneskers intime møte at vi i det hele tatt kommer til verden, det er på grunn av menneskene rundt oss at vi kan vokse og bli formet til dem vi er.

Menneskelivet er med andre ord dypt relasjonelt. Om vi skal se for oss en oppstandelse, må den stå i en eller annen form for kontinuitet til dette livet for at det skal gi noen mening. Om jeg ikke er jeg i himmelen, hvordan kan man da si at jeg er oppstått?

Da Jesus viste seg for sine venner etter oppstandelsen var han både lik og ulik den han hadde vært. Noen ganger kjente de ham straks igjen, andre ganger tok det tid før de skjønte hvem som stod foran dem. Den oppstandne er den samme, men ikke den samme, er seg selv, men fornyet.

På gjensyn

Håpet om at vi skal gjenforenes med dem som har gått foran oss er et av de viktigste aspektene ved himmelhåpet. Om livet i det hinsidige virkelig skal være fullkomment kan det ikke være et liv i isolasjon eller uten de relasjonene som gjorde det mulig for oss å leve. Kjærligheten er sterkere enn døden.

«Eg skal vera slåttekar i himmelen også» bryter Nesje ut helt på tampen av stykket. «Da er det ingen fare for at han Eilert ikkje skal kjenne meg igjen!» Den sterkeste identiteten Nesje har, hans stolthet og hans livsverk, den han opplever at han er, innerst inne, den vil han også være når han reises opp ved Guds hånd.

Den vakreste frasen vi har for å si farvel, er på gjensyn. Gjensynet strekker seg over tid, over liv og over død. Fra en liten plass i Rekneslia og helt over Atlanterhavet, og fra en koronastengt leilighet til en sykeseng langt borte.

LES FLERE KOMMENTARER FRA VÅRT LANDS REDAKSJON: 

•  Live Lundh: – Når en utopi slår sprekker, trenger den ikke erstattes av en enkel dystopi

•  Bjørn Kristoffer Bore: «Beredskap er penger rett ut vinduet – helt til du plutselig trenger den»

•  Veslemøy Østrem: – Byen er stillfaren, åtte dager etter at Norge stengte. Hva hører vi når vi går inn i ettertenksomheten og lydhørhetens dager

Les mer om mer disse temaene:

Åste Dokka

Åste Dokka

Åste Dokka er kommentator i Vårt Land. Hun er utdannet prest og har en ph.d. i teologi. Hun kom til Vårt Land i 2017

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Kommentar