«For et år den siste uken har vært». Slik oppsummerte en venn av meg den siste tidens hendelser. Det er en god formulering. Det er ikke lenge ­siden mange var svært bekymret for om viruset ville påvirke fotballandskampen mot Serbia. Så sent som tirsdag i forrige uke slo Fotballforbundet fast at «denne kampen er ekstremt viktig for oss å ha hjemmepublikum på. Det er nøkkelen for oss for å komme til vårt første mesterskap på 20 år».

Nå utsettes EM i fotball til 2021, og man tenker bare «jaja, selvsagt, slik må det være», der en trasker rundt i indre hjemme­eksil. Vi ristet på hodet av TV-klippet av kinesisk politi som sveiset igjen dører. Nå er det lynsjestemning i Norge mot hytte­eiere som ikke greier å holde seg hjemme. ­Mange klagde over tabloid­avisenes krise­overskrifter, nå vier det engang så sindige NRK beste sendetid til dommedagsprofeter.

Vi er urolige. Vi vil ha svar og tiltak. Det har blitt rettet skarp kritikk mot myndighetenes ­beredskap og informasjon. «Folk er urolige. I en slik situasjon ­lytter folk til myndighetene, men vi får ikke tak i hvordan vi skal opptre», sa Frp-leder Siv Jensen fra Stortingets talerstol 11. mars.

La oss spole ett år tilbake

Da var langt færre like ­bekymret for myndighetens smittevern- og informasjonsberedskap. «Jeg vil derfor foreslå massive kutt for kommunikasjons­bransjen i ­Helse-Norge for neste års statsbudsjett», krevde Frps Åshild Bruun-Gundersen i et ­intervju med Dagbladet i mars 2019. Hun ville fjerne 80 prosent av kommunikasjonsstaben i en rekke statlige etater underlagt ­Helse- og omsorgsdepartementet. Folke­helseinstituttet, Legemiddel­verket og Helse­direktoratet fikk greie seg med to informasjonsmedarbeidere hver, mente Frp-­representanten. De helsebyråkratene Frp nå ­krever klare korona-svar fra, er de ­samme som de ville sparke på denne tiden i fjor.

Nå er det ingen nyhet at et ­populistisk parti er populistisk. Det er like overraskende som at bikkjer bjeffer og babyer gråter. Men ordet «byråkrat» gjør mange politikere, og for den saks skyld journalister, til populister. Det er ingen som går til valg på «behold byråkratene». Men det var kanskje det vi burde gjort akkurat her. Informasjons­behovet er enormt under denne typen kriser. Da kan ikke statsapparatet lene seg på ­innleide PR-konsulenter. Her kreves ­erfaring, kompetanse, troverdige institusjoner og en institusjonell beredskap.

I perioden 2015 til 2018 mistet Folkehelseinstituttet (FHI) hele 223 stillinger, skriver Forskerforum. Hele 22 av disse var innen smittevern. Folkehelsa og ­andre viktige beredskaps­organer er som resten av forvaltningen ­underlagt de såkalte ABE-­kuttene. Det er faste årlige kutt som er en del av regjeringens avbyråkratiserings- og effektiviseringsreform. Alle må høvle litt med ostehøvelen hvert år. Det er selvsagt viktig å holde kontroll på statlige utgifter, men de store kuttene i FHI har neppe styrket norsk smittevernberedskap.

Ikke første gang

Her i landet har vi lang tradisjon for å fikse hengelåsen etter at reven har kommet seg inn i ­hønsegården. På 30-tallet praktiserte man en linje der forsvaret ­skulle ­rustes opp «i tide» hvis det gikk mot krig. Det fungerte ikke ­overraskende katastrofalt dårlig. Juli 2011 så vi at norsk ­politi var dårlig forberedt på sin ­viktigste oppgave, å verne ­befolkningen og det ­sentrale statsapparat mot vold. ­Stadig avdekkes det veier, broer, vannreservoarer og annen infrastruktur som er så dårlig vedlikeholdt at de er en trussel mot liv og helse. Samtidig bygges det nye praktbygg og broer. Norsk helsevesen reorganiseres over en lav sko, det bygges nye sykehus, men vi mangler gode lagre av smittevernutstyr.

Hvert år betaler vi som ­privatpersoner sure forsikringspremier. Bil, båt, hus, hjem, liv og helse, vi bruker tusenvis av kroner, og håper at vi aldri får se de pengene igjen. Hvorfor er våre folkevalgte så u­villige til å betale slike regninger? Beredskap er dyrt. ­Beredskap er kjedelig. Beredskap er noe du først oppdager at du trenger når den ikke er der. Beredskap er en budsjettpost som er besnærende å kutte i når sola 
skinner.

Lærdommen av denne krisen må bli noe mer enn at vi bedrer smittevernberedskapen. Lærdommen må bli at vi tar et skarpt blikk på andre områder: Hvor ellers er vi sårbare?

Vi må spørre oss selv: Er egentlig norsk matforsyning ­sikker? Hvor sårbare gjør olje­avhengigheten vår oss? Vår ­andre seddelpresse, vannkraftdemningene, er de i god stand? Er cyberforsvaret godt nok? Blir vi manipulert gjennom fake news? Hvilke farer er det vi ikke har planlagt for?

Ikke vet jeg. Men jeg ­betaler gladelig skatt for at høyt ­kompetente fagfolk har gode svar og gode beredskapsplaner, og for at utstyret vi trenger, ligger 
klart.