Bøker

Når en utopi slår sprekker, trenger den ikke erstattes av en enkel dystopi

Koronaviruset får ulike konsekvenser i menneskers liv. Vi må ha uttrykk både for krisen i jammerdalen og hellet i uhellet.

Noen ganger skjer alt på en gang: Du sitter med et halvveis oppusset bad der toalettet ikke er brukbart; eller du har akkurat fått svigerfamilien du ikke kan fordra på besøk; eller du har nettopp hatt den største krangelen med partneren din noen sinne; du ble nylig enkemann og ensomheten er uutholdelig – det eneste som har holdt deg oppe den siste måneden er det ukentlige eldretreffet på bedehuset, og så innfører Norge de strengeste sikkerhetstiltakene siden krigen. Du sitter fast hjemme, i en allerede umulig situasjon. Det er – for å si det med tittelen på en diktsamling av Dan Andersen – krise i Jammerdalen.

De fromme

Norge er for mange i utgangspunktet­ ikke en jammerdal, så lite at uttrykket nesten har blitt borte fra språket. I det som må være en av de morsomste novellene skrevet på norsk, «De to fromme i Apalledalen», gjør Hans E. Kinck (1865–1926) narr av holdningen om at livet er en jammerdal, og at jo mindre glede man finner her, dess større skatter har man ervervet seg i himmelen. Men likevel, følelsen av å befinne seg i den ytterste håpløshet, forutsetter verken materiell nød eller religiøs overbevisning.

Samme mynt

Dystopi-sjangeren har vært ­populær, både i bøker, filmer og serier de siste årene. Ofte er dystopien, skrekkscenarioet av et samfunn, og utopien, drømmebildet av et samfunn, to sider av samme mynt: Dystopien oppstår gjerne i forsøket på å oppnå utopien. Enten det er drømmen om kommunismen eller drømmen om kapitalismen, vil man våkne opp og oppdage­ at man befinner seg i det egentlige marerittet. Hvilken utopi er det som har slått sprekker med koronaviruset?

Kanskje er det for tidlig å si. Men utopien om et samfunn der alt går som smurt, der hver enkelt kan forfølge sine ambisjoner, der sykdom og død er en overraskende skandale og ikke en forventet del av livet, et samfunn der full bevegelsesfrihet er en selvfølge – den krakelerer. På den annen side opplever noen av oss å gjenoppdage noen enkle gleder midt i alt dette. Jeg skriver fra kjøkkenbordet med en kopp kaffe og hjemmebakt brød. Det er sol i den viltvoksende hagen som vi i kollektivet­ for første gang på årevis har hatt tid til å vise omsorg. Nedtrappingen av aktiviteter, reising og bystøy gjør at jeg har mer overskudd enn på lenge.

Fortellingenes tid

Vi trenger forståelse for hvordan et felles problem som koronaviruset får totalt ulike konsekvenser i menneskers liv. Litteraturen har en egen evne til å eksemplifisere, og forberede oss på ulike årsak-virkning-sammenhenger. Vi trenger alle å bli rommet og finne gjenkjennelse. Vi må ha uttrykk, både for krisen i jammerdalen og hellet i uhellet. Når en utopi slår sprekker, trenger den ikke erstattes av en enkel dystopi. I stedet kan vi gi rom til de mange historiene og erfaringene. Det er tid for å fortelle og å lytte.

---

Fakta:

---

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Bøker