Der jeg vokste opp, mellom høye fjell og dype fjorder på Vestlandet, buldret det fra fjellsidene om vinteren. Det begynte som et svakt rummel. Og var snøraset riktig nær oss, besto den dystre vintersymfonien av trestammer som knakk som fyrstikker, ispedd gulpet av gjørme og snøslaps – og skarpe lyder av steiner som skramlet.

Lettelsens lydbilde

Det var aldri så stille som noen sekunder etter at raset hadde gått. Da lyttet vi. Etter de store drønnene var det de små lydene som gav håp.

Lettelsen var alltid stor når vi hørte spørrende menneskestemmer, ikke redselsrop, fra den andre siden av raset.

Dette lydbildet lå som en dump redsel i magen når været snudde i mars måned og vinden ulte innover fjorden. Det var så skremmende annerledes enn lyden av bygda når alt var normalt.

Skrammelpause

Nå er hovedstadens symfoniske skrammel borte. Noen har skrudd ned volumknappen på mylderet på t-banestasjonen – av hæler som klamper, trillebager som gurgler og travle stemmer som snakker i mobiltelefon.

Vika.
Foto: Erlend Berge
I Vika. Vårt Lands fotograf Erlend Berge har fanget Oslo-stemningen i dagene etter at Norge stengte. 

 

Vi deler fraser av omsorg

Ingen swosher forbi på el-sparkesykkel opp paradegaten Karl Johan, og fra byråkratiets koffertbærere i regjeringskvartalet er det taust. Tastaturlyd fra de tusen hjemmekontor høres ikke her. Vi går én og én inn i butikkene, deler noen fraser: «Dette er rart. Ja, det er uvirkelig».

Gatemusikantene er borte. Klirringen fra myntene i koppen til tiggeren utenfor butikken har stilnet.

Karl Johans gate.
Foto: Erlend Berge
Karl Johans gate en ettermiddag i mars 2020. (Foto: Erlend Berge)

Nye påkoblinger

Vi er inne i ettertenksomheten og lydhørhetens dager. Nye vaner skapes på arbeidsplasser, i institusjoner og i familiene. Vi kobler oss på, på nye måter, fordi vi har koblet oss av det vante. Det er ikke lett. Den dumpe følelsen i magen er tilbake. Men vi lytter til hverandre og føler på redsel og rådløshet sammen.

Kriser gjennomleves

De som opplever dramatiske hendelser, traumer og ulykker, snakker om at dagene som kommer, må leves minutt for minutt. Først puste. Så kjenne etter. Så handle. Vi kan ikke se framover før dette er etablert. Pusten. Den nye pulsen.

Youngs gate. 
Foto: Erlend Berge
Den nye pulsen. Youngs gate. 

Overflødighetsgave

I byens symfoni, den går i moll denne uka, er så mye fjernet. Komponisten har skrelt bort alle effekter. Det står pianissimo på notene. Men pulsen er der like fullt. De små lydene får plass. Et barn i parken synger. Klokkenisten i Oslo rådhus har valgt en Jahn Teigen-låt som løftes ut som en overflødighetsgave til det sparsomme ettermiddagspublikummet.

Fuglefest

Også hovedstaden har elver som surkler. Bølger som skvulper. Og i Slottsparken har fuglene fest i trærne.

Har noen merket at våren er i anmarsj – også i år?

 

 

• LES flere kommentarer av Veslemøy Østrem: Dag 2 av det lille livet. Dugnadslandet tar et virusløft for de sårbare.

• Om de ureturnerbare og hvordan samfunnsdebatten flyttes millimeter for millimeter.