Kommentar

En fattig, sårbar Gud

Noe av det vanskeligste for muslimer å fatte, er at kristne tror på en svak Gud.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Selv om jeg ikke hører til de profesjonelle dialogfolkene, har jeg de siste årene flere ganger hatt samtaler med muslimer om hva jeg tror på. Det er to spørsmål som alltid kommer opp: Hvordan kan Jesus være Guds sønn? Og hvordan kan jeg tro at Jesus døde på korset?

Treenighetslæren, inkarnasjonen og forsoningen er ikke de enkleste spørsmålene å gi seg i kast med. Hvor mye forstår jeg egentlig selv av dette, når det kommer til stykket?

Etter hvert har det gått opp for meg at grunnen til at dette er vanskelig å forklare, ikke først og fremst er at det er så intellektuelt krevende. Det er selve forestillingen om en Gud som kan være svak som er ufattelig for en muslim.

Opphøyd Gud

Koranen er klar på disse punktene: «Det sømmer seg ikke for Guds majestet at han skulle avle en sønn». «De sier: Vi drepte Messias, Jesus Marias sønn, Guds budbringer – men de drepte ham ikke eller korsfestet ham, men hans skikkelse var lagt på en annen mann».

Gud kan ikke ha noen sønn, og det var en annen enn Jesus som døde på korset – det er islams klare lære, og det vil en muslim holde fast ved.

Men de spør meg hvordan jeg kan tro på noe slikt. Etter en del slike samtaler har det gått opp for meg at det er selve det kristne gudsbildet som er uforståelig.

Muslimer har enormt stor respekt for Allah. Han er den opphøyde som mennesker ikke kan nærme seg eller kreve til regnskap. Visst er han barmhjertig og nåderik, men det er også en del av hans opphøydhet. Han kan vise barmhjertighet mot hvem han vil. Vi kan ikke kreve noe av ham.

Gud i det lave

Jesus lærte oss at vi kan omtale Gud som far. Så familiære termer ville aldri en muslim driste seg til å bruke om Gud. Og jeg har etter hvert sett en verdi i denne respekten. I våre sammenhenger blir Gud ofte til en snill og overbærende far, som ikke tar det så nøye. Vi taper noe viktig om vi mister Guds opphøydhet.

Likevel er det med årene blitt stadig viktigere for meg at Gud ikke bare bor i det høye og hellige, men også i det lave, hos den som er nedbøyd og knust.

LES OGSÅ: Hva hendte i Betlehem?

Aller tydeligst blir dette i julen. Englene forkynner at Guds velbehag er hos menneskene – og det viser han ved selv å komme til oss som et nyfødt barn.

Men jeg forstår jo at dette kan virke blasfemisk. Kan Gud virkelig bli svak, sårbar, utlevert til menneskene?

Og Paulus har jo helt rett når han sier at ordet om korset er en skandale. Hvordan kan Gud la sin utvalgte dø som en forbryter? Hvordan kan han straffe den som har levd et rettferdig liv? Det går på tvers av all menneskelig fornuft.

Gåtene

Islam er en fornuftig religion. Den vanligste grunnen kristne oppgir for å konvertere til islam, er at her finner de svar på de gåtene som ikke lar seg forstå i kristendommen.

LES OGSÅ: Forlokkende islam

Men for meg er det blitt stadig viktigere at troen min ikke forklarer alt. Det er jo slik livet er: Ufattelig, uberegnelig, ugjennomtrengelig. Jeg trenger ikke en tro som får alt til å gå opp. Jeg trenger en tro som gjør det mulig å leve med alt dette. Jeg trenger en Gud som kan romme livet slikt det er.

Jeg trenger en som har erfart hva det er å være fattig og utstøtt. Som har vært utlevert til menneskers forgodtbefinnende, til deres hån og spott. En som har kjent på gudsforlatthetens mørke. Som har smakt døden.

LES OGSÅ: Hvorfor ordner ikke Gud opp i Syria?

Samtidig opplever jeg at en Gud som bare er svak, ikke duger. Gud må også være sterk og opphøyd. Han må være allmektig, ikke i den forstand at han kan gjøre hva som helst, men at han har den endelige kontrollen og vil sette alt i rette stand. Det må nytte å rope til ham, med tillit til at han kan hjelpe.

Ufattelig

Dette er kanskje selvmotsigende. Jeg forstår at mine muslimske venner har vanskelig med å svelge en slik gudsforståelse. Men for meg er det den eneste gudstroen som duger.

«Når Gud blir menneske, gjør han seg fattbar nettopp ved å bli ufattbar», sier kirkefaderen Maximos Bekjenneren. I julens ufattelige beretning fatter jeg noe av Guds mysterium: Han er så sterk og mektig at han kan være svak og sårbar.

Erling Rimehaug

Erling Rimehaug

Erling Rimehaug har i en årrekke vært en av Vårt Land profiler, som redaktør og journalist, og er nå tilknyttet avisen som kommentator.

Vårt Land anbefaler

1

1

1

1

Mer fra: Kommentar