Jeg skal innrømme at jeg har hatt morsommere budsjettdager på jobb i tro&kirke-redaksjonen i Vårt Land enn denne. Trosopplæringsreformen ble fullfinansiert i fjor, og nå er politikerne i ferd med å abdisere som kirkestyre.
Den kirkelige delen av Kulturdepartementets budsjettproposisjon gir verken ekstra fart eller ny retning. Omstendighetene fører til prisindeksjustert status quo for Den norske kirke.
LES OGSÅ: Hul retorikk
Rom for prioriteringer
Det eneste som har skapt litt temperatur, er mangelen på millioner til å forberede kirken på å overta statens personalmessige, økonomiske og lønnsmessige oppgaver – etter planen fra 1. januar 2017. Budsjettposten som ikke var der, har fått det til å koke på Kirkens hus, men ellers har det vært lite engasjement rundt kirkebudsjettet.
I 2015 får Den norske kirke 1.974 millioner fra staten (og enda mer fra kommunene, men det er en annen historie). Midlene er stort sett bundet opp i lønnsforpliktelser, men visse prioriteringer er det rom for. Om noen år er det Kirkemøtet, ikke regjeringen, som skal stå for disse prioriteringene.
LES OGSÅ: Kutter 32 millioner i støtte til folkehøgskoler
Retter frustrasjon innover
Til forskjell fra hva mange forventet, ble det ikke umiddelbart fryd og gammen da myndigheten til å utnevne proster og biskoper ble overført fra statsråd til kirkelige organer. Det som skjedde var at de som ikke fikk viljen sin, rettet frustrasjonen mot bispedømmeråd og kirkeråd i stedet for mot rødgrønne statsråder.
Når den økonomiske makten i kirken flyttes ut av regjeringskontorene og over i kirkelige organer, vil den samme mekanismen slå inn: Der man før har kunnet skyte fra hofta på en minister som har «kirke» et godt stykke ned i statsrådporteføljen, risikerer man heretter at den ansvarlige for uforståelige budsjettprioriteringer er en av «ens egne».
