Mange folk sier at iranerne drepte vitenskapsmannen som hjalp USA, på grunn av Hillary Clintons hackede e-poster».
Det skrev Donald Trump på Twitter 8. august. Etter hvert har denne udefinerbare gruppen blitt den republikanske presidentkandidatens favorittkilde: «Mange folk.»
Akkurat hvem og hvor mange disse folkene er, er derimot uklart.
Svogeren
Å bruke anekdoter, fortellinger eller noe man har hørt som sannhetsvitne for egne meninger, er noe vi alle gjør. Ofte stemmer det også, i hvert fall delvis.
Søsteren din, en onkel eller venninna di kan ha historier som understreker det du mener. Såkalt svogerforskning bør likevel benyttes med omhu.
Eva Vinje Aurdal (AP) definerer svogerforskning som usystematiske observasjoner og generaliseringer basert på egen omgangskrets.
– Denne type forskning kan gi helt andre svar og føre oss på helt andre vidder enn statistikk og faglige analyser, skrev hun i en kronikk om 8. mars for noen år siden.
Det er åpenbart ikke så nøye om noe er sant eller ikke, så lenge du føler at du har rett.
Politiske anekdoter
Det er lett å kjenne seg igjen. Vi bruker generaliseringer og anekdoter for å understreke poengene vi selv synes det er viktig å få fram.
Det kan fort bli slik: Søstera mi gikk på Nav, de behandlet henne så dårlig. Nav behandler alle som dritt.
Eller: Jeg har hørt om noen som ikke har vaksinert barna sine. Og de blir ikke syke.
LES OGSÅ: Kroppsparadokset
Anekdotisk sannhet
Disse tenkte eksemplene faller på sin egen urimelighet, og kan lett avfeies. Men når samme retorikk blir brukt som en plattform for å utvikle politikk, blir det straks mer alvorlig.
Når anekdoter blir servert som sannheter fra en som snart kan bli verdens mektigste mann, er det problematisk. Å basere strategiske politiske beslutninger på hva «mange folk», «vanlige folk», altså det «mannen i gata» sier, er en forenkling som grenser til udemokratisk.
Mange, mange folk
«Nesten alle sa at jeg vant debatten. Alle sa jeg vant debatten, eller i hvert fall de fleste sa jeg vant.»
Sier Trump. Han snakker også om seg selv i tredje person: «Jeg hører mange, mange folk som sier at Trump har rett, han har helt rett om Nato.»
«Jeg hører at vi nok kommer til å plukke en del stemmer fra Sanders-tilhengere».
Lager fakta
Et treffende eksempel på følelsenes plass var da Newt Gingrich ble intervjuet om kriminalstatistikken i USA. Han sier det blir verre, men tv-reporteren sier det er tvert om, kriminaliteten synker. Gingrich svarer at den gjengse amerikaner ikke tror gatene er tryggere likevel.
– Men vi
er
tryggere, understreker journalisten.
– Nei, det er din mening, svarer han.
Den amerikanske tv-satirikeren har brukt denne passasjen for å vise hvordan følelser har blitt like mye verd som fakta.
– Og da kan politikerne lage fakta. Det er det Trump gjør, sier Oliver.
LES OGSÅ: Fortjent fattig?
Postfakta-samfunnet
Vårt Land skrev nylig om postfakta-samfunnet, en politisk kultur der debatten domineres av følelser foran fakta, og der debattanter spiller på følelser uten å ta hensyn til de faktiske forholdene.
Her blir eksperter avfeid kun fordi de er eksperter, og politikere slipper stadig lettere unna med usannheter. Dagbladets Inger Merete Hobbelstad mener at postfakta-samfunnet finner sitt mest ekstreme uttrykk i nettopp Donald Trump.
– Han betaler ingen politisk pris for å si noe som åpenbart er feil. Sånn var det ikke før, sier Hobbelstad til Vårt Land.
LES OGSÅ: Alle presidenters venn
Følelser framfor fakta
Trumps svogerforskning føyer seg altså inn i en større tendens der følelser teller mer enn fakta. Det er åpenbart ikke så nøye om noe er sant eller ikke, så lenge du føler at du har rett.
Vi søker alle historier som beviser hvorfor våre argumenter er de riktige. Men ett eksempel utgjør ikke automatisk det store bildet.
Vi omgir oss dessuten med folk som ligner oss selv. Dermed får du bekreftet dine egne meninger – og følelser – igjen og igjen.
Så når Trump påstår at «mange folk sier det skjer fæle ting der ute», betyr det at det er sant. For de som allerede er overbevist.