Det er berettiget når Frankrikes president Emmanuel Macron under sitt besøk i Libanon denne uken, etterlyste forsikringer om at landets neste regjering må prioritere reformarbeid. Besøket skjedde nøyaktig hundre år etter dannelsen av Stor-Libanon, et franskstyrt område som ble forløperen til den libanesiske staten.

LES OGSÅ: Hvordan hjelpe et land når ledelsen virker korrupt?

Det har vært 100 turbulente år, inklusive Frankrikes militante forsøk på å stanse Libanons selvstendighet i 1943. Like fullt er Frankrike og Macron i dag nokså populære, i en libanesisk befolkning som i snart et år har tatt til gatene for å protestere mot den politiske og økonomiske elitens vanstyre og korrupsjon.

Lenge siden gylne tiår

Det er nemlig lenge siden Libanon på 1960-tallet opplevde sitt gylne tiår, der et pulserende Beirut var ansett som Midtøstens Paris, før den evig underliggende religiøse, etniske og politiske sekterismen i 1975 ledet opp til en borgerkrig som skulle vare i 15 år, med anslagsvis 150.000 drepte.

Siden var landet i årevis en slags vasallstat under Syria, og fortsatt er Iran- og Syria-støttede Hizbollah en betydelig maktfaktor. Den militante, sjiamuslimske bevegelsen, som er en av Israels erkefiender, fungerer som en stat i staten, med egne væpnede styrker, og en politisk fløy med representanter i nasjonalforsamlingen.

Presset fra flere hold

Libanon har heller ikke sluppet unna press fra sterke makter som USA, Russland og nabolandet Israel, men det er landets egen ledelse som har vært befolkningens største problem. Det skyldes delvis et særegent politisk system, som for lengst burde vært reformert, der så vel seter i parlamentet som jobber i det offentlige, fordeles proporsjonalt blant landets 18 religiøse og etniske grupper.

I stedet for å være en balanserende makt til beste for en sammensatt befolkning, har systemet i årevis blitt utnyttet av politikere fra alle partier og fraksjoner, som har fylt lommene til seg og sine støttespillere, og nærmest drevet landet til ruin. Det er en korrupsjonskultur som er så grunnfestet at bare massive folkeprotester støttet av press utenfra, kan gi håp om endring.

Rammet et helt folk

Libanon gjennomlever nå det som kan kalles et «annus horribilis», med en rekke kriser, toppet av den fryktelige eksplosjonen i Beirut 3. august. Det rammer et helt folk, samt en stor flyktningbefolkning, slik Vårt Land i dag skriver om på nyhetsplass. Landet trenger massiv bistand, men den må følges av klare forpliktelser fra myndighetene om gjennomgripende politisk reform.

LES OGSÅ:

Norge sender krisehjelp til Libanon: En uoversiktlig situasjon

Une Bratberg: Mørke skygger over koronaprotester i Tyskland

Tyskland er høyreekstremismens «hot-spot»