Selv om Libanons ledelse har et rykte på seg som korrupt, har landene ikke har noe annet valg enn å gå inn med nødhjelp og gjøre så godt de kan for at penger og hjelp ikke havner i feil lommer, mener Arne Strand, direktør for Christian Michelsens Institutt (CMI).

– Her er det en akutt krisesituasjon som vi er nødt til å respondere på for å berge liv. Spørsmålet er hvor mye du kan jobbe gjennom frivillige organisasjoner, der du vet hvordan penger blir brukt. At tilliten til regjeringen mangler, er en klassisk situasjon for mange sårbare stater, sier Strand.

Han leder også antikorrupsjonssenteret U4, som er en del av CMI.

Arne Strand er direktør for Christian Michelsens Institutt.
Foto: Christian Michelsens Institutt
Arne Strand er direktør for Christian Michelsens Institutt. Foto: Christian Michelsens Institutt

Kontrollmekanismer lokalt

Blant befolkningen i Libanon og mange som kjenner landet godt, er oppfatningen at den politiske ledelsen er korrupt og har beriket seg av midler som blant annet skulle gå til syriske flyktninger. Libanon har tatt imot mange flyktninger fra nabolandet, noe de har mottatt økonomisk hjelp til å håndtere.

I forbindelse med den økonomiske krisen har Det internasjonale pengefondet, IMF, stanset utlån til Libanon fram til landet oppfyller en rekke krav om reformer. Dette har regjeringen ikke klart å bli enige om til nå.

Strand mener at dilemmaet nå er at Libanon ledes av en politisk klasse som vil prøve å utnytte en krisesituasjon for å berike seg selv.

– Da må givere stille krav til hva pengene kan brukes til, og forlange åpenhet og informasjon om hvordan de brukes, og involvere sivilsamfunnsorganisasjoner lokalt, sier Strand.

Flere land har valgt å sende personell og utstyr, noe han mener er fornuftig. Han tror også det er en fordel at mange hjelpeorganisasjoner allerede er etablert i Libanon og raskt klarer å få rigget opp hjelp.

Norge gir gjennom flergiverfond

Strand understreker at de fleste land som gir bistand, har nulltoleranse for korrupsjon.

– Norge har for å spare ressurser sendt penger gjennom flergiverfond gjennom FN eller Verdensbanken. Da er forventningen at de setter inn en ekstra kontrollmekanisme, men det er ulik praksis fra land til land hvordan dette gjøres.

Et annet moment han legger frem er å sørge for at befolkningen er informert om bistanden som kommer til landet, slik at de vet at også de har krav på noe av dette. Krav og kontroll på kort sikt, vil også hjelpe til for å sikre midler til en mer langsiktig bistand til landet.

Strand tror landene som tilbyr hjelp prøver å finne en balansegang mellom å hjelpe og legge et press til politisk utvikling.

– Det er ikke alltid tid i en nødhjelpssituasjon til å gi støtte til tiltak som på lengre sikt styrker lovverk og sivilsamfunnet. Her er det en politisk krise som ligger i bunnen. Hvis ikke det er vilje til å løse den, blir det bare nødhjelp over lengre tid, sier han.

Hjelpearbeidere lesser av nødhjelpsutstyr fra et russisk lastefly i Beirut i Libanon denne uken.
Foto: NTB scanpix
Hjelpearbeidere lesser av nødhjelpsutstyr fra et russisk lastefly i Beirut i Libanon denne uken. Foto: AP / NTB scanpix

– Religiøse ledere kan være brobyggere

Fagdirektør i Norad Lise Stensrud forteller at det er en utfordring at gjenoppbyggingsprosjekter involverer myndighetspersoner og private aktører som ofte sitter med egne interesser, og som havner i rollekonflikter.

– Nepotisme og private interesser råder og blir enorme utfordringer. Hvem eierne i større selskaper er og deres interesser, kommer ikke tydelig frem. Det muliggjør for større kapitalflukt, forteller hun.

Foto: Tanya Wallin/Norad

Lise Stensrud mener det i arbeidet med å få bistanden fram til befolkningen kan være viktig å knytte til seg personer som befolkningen har tiltro til. Foto: Tanya Wallin/Norad

For å hindre må det til offentlige eierregistre, for å få innsyn i hvem som står bak ulike selskaper og for å kunne stille noen til ansvar. Det må gis ressurser for å følge opp korrupsjon, både til etterforskning av konkrete saker og til å sørge for et fungerende lovverk.

Viktig er også åpne anbudsprosesser som kan knytte midler opp mot forventede resultater. Her kan det være avgjørende å knytte inn viktige personer og organisasjoner med legitimitet i befolkningen som kan fungere som brobyggere mellom befolkningen og myndigheter, forteller hun.

– Det kan blant annet være religiøse ledere med tiltro og respekt.

Utfordringen i Libanon er at troslivet er såpass mangfoldig. Hun tror likevel det er potensial for samarbeid på tvers av religioner, som kan bidra til bedre fordeling.

Are John Knutsen, seniorforsker ved Christian Michelsens Institutt
Foto: Christian Michelsens Institutt
Are John Knutsen, seniorforsker ved Christian Michelsens Institutt. Foto: Christian Michelsens Institutt

Blir nødt til å godta IMFs krav

Are John Knutsen er seniorforsker ved CMI og kjenner Libanon godt. Han tror økonomisk hjelp til gjenoppbygging kan føre til diskusjoner om religiøs fordeling, og om alle grupperinger får det de har rett på.

– Selv om det er mye fokus nå på nødhjelp, er det uvilje mot å gi Libanon store utenlandske lån igjen uten betingelser.

Knutsen tror hjelpen som nå kommer, også får mottakere som er bedre i stand til å fremme sine krav enn flyktningene som kom fra Syria.

Det mer alvorlige mener Knutsen er den langvarige krisen landet har vært i, og at det politiske systemet er i ferd med å kollapse.

– Som en analytiker sa: I siste omgang vil Libanon denne gangen ville måtte godta kravene fra IMF før de får store pengesummer. Men det er en balansegang for alle. Man er redde for at Libanon skal tippe over. Samtidig ser alle at systemet har mistet legitimitet i befolkningen, med et politisk system hvor hver religiøs gruppe nærmest har vetorett.

En side ved krisen i Libanon er også at vanlige middelklassefolk ble lokket med høy rente til å sette penger inn på bankkonto. Disse pengene ble så lånt videre til sentralbanken, og er nå borte. Dermed har mange i middelklassen ikke lenger penger å gå på.

 

LES MER:

Libanon: Aktivister spår nye opptøyer – Macron vil ha internasjonal gransking

Tidligere Vårt Land-journalist i Libanon: – Folk er fryktelig triste og fryktelig sinte på myndighetene

Vårt Land mener: Nå må vi bidra til et Libanon i krise