En rekke religiøse ledere har sluttet seg til Redd Barnas kampanje for barn og IS-foreldre som oppholder seg i Syria. Kampanjen heter #HentBarnaVåreHjem. De stiller seg dermed bak generalsekretær Birgitte Lange, som sier det er «helt uforståelig for oss at Erna Solberg tar sjansen på at norske barn kan dø i Syria». Dette er hard kritikk.

Frp skyter tilbake på kirke- og livssynslederne og ber dem holde seg unna spørsmålet: «Vi blir ikke påvirket av slike kampanjer, så dette kan de droppe», sier Frps justispolitiske talsmann Himanshu Gulati.

Denne uttalelsen fra Frp føyer seg inn i en kritikk mot religiøse ledere som har kommet fra flere politikere. Også fra regjeringspartiet Høyre. Noe av kritikken er forståelig. Særlig i de tilfellene kirkeledere har kommet med svært detaljerte politiske anbefalinger.

LES OGSÅ: Stefan Heggelund reagerer på flyktningutspillene fra preses Byfuglien.

Men saken om barn av IS-foreldre er ikke av en slik art. Det er en sak med store menneskelige omkostninger for barn, som selv ikke har valgt IS. Det ville vært mer overraskende om religiøse ledere ikke talte deres sak.

Det er dessuten viktig at lovgivere og myndighetspersoner holder seg for gode til å definere religiøse lederes spillerom i det offentlige ordskiftet.

Rent generelt bør våre øverste politikere reflektere over at et levende sivilsamfunn og et liberalt demokrati er avhengig av at statens øverste ledere tåler både motstand og hard kritikk. Frihet til å ta opp samvittighetsspørsmål må være ubegrenset.

LES OGSÅ: Kristin Clemet: Den norske politiske kirke

Statsbærende partier som på den ene siden sier de ønsker et samfunn bygd nedenfra, kan ikke på den andre siden bestemme hvilken kritikk som er akseptabel og hvilken kritikk som «bør droppes».

Dersom det skjer, står de samme ansvarlige politikere i fare for å miste sin egen legitimitet som ledere av et liberalt demokrati.