Følelser i megaformat

Der inviteres vi inn en atmosfære av forloren storhet, pakket inn i blondegardiner og med far i huset vandrende i annen etasje, desperat som et sykt dyr. Nedenunder raser hans hustru Gunhild, de to har ikke snakket sammen på åtte år. Han har en dramatisk konkurs bak seg og kverner med tanken på revansj. Hun kverner om sitt hat til ektemannen, og sin eiersyke kjærlighet til sønnen Erhart.

Så dukker Gunhilds tvillingsøster Ella opp, hun er kommet for å gjøre krav på Erhart som hun har oppdratt. Dessuten vil hun møte Borkman som svek henne til fordel for søsteren.

LES OGSÅ: Teater Ibsen setter opp kirke-Brand

Selvvalgt fangenskap

Handlingen er fra fortiden, men følelsene fra her og nå når søstrene går i klinsj. De to matronene, storslagent spilt av Marika Enstad og Laila Goody, ryker sammen i dialog og duell, og alt er forstørret, forvridd og grotesk.

De slåss og skriker – og de gjør det midt blant publikum som sitter på to sider i den for anledningen ommøblerte salen. Kampen står om Erhart, i John Emil Jørgensrud skikkelse en klumpete hipster, dratt mellom sine «mødre», og snart også av sin far. Men mest mot Fanny, spilt av Marian Saastad Ottesen i en praktfull miks av Sugar Baby og slange i paradiset.

Så dukker Jon Gabriel Borkman selv fram fra gardinet, et slimete sjøuhyre, et vrak av et menneske fanget i sitt eget nett av oppmagasinerte hat og uhyrlig stormannsgalskap. Akkompagnert av lille Frida, på premieren spilt av Isabel Andre­a Casillas Sandersen, fremfører han sin Dance Macabre mens klesplaggene fyker veggimellom. Jan Sælid skaper en sammensatt skikkelse som vekker avsky og frykt, men også sympati og ømhet.

LES OGSÅ: Gjør Peer Gynt om til kvinne

Filleristet

I Jan Bosses regi er hele forestillingen blitt en Dance Macabre, full av overraskelser og overdrivelser, og med publikum som scenisk virkemiddel.

Gjennom to og en halv time følger vi familiemedlemmenes­ maktspill og sykelige­ jakt på lykke. Periodevis er spillet­ både halsbrekkende intenst og absurd komisk. Stundevis også umåtelig vakkert. Men oppsetningen truer med å segne under sin egen vekt, påfunnene blir for mange og fortryllelsen brutt.

Når det hele er over, er vi filleristet, men også litt i villrede, hva var det vi så, egentlig? Teater om teater? Med et topplag av skuespillere og suveren kostymedesign (Kathrin Plath). Og med lysende øyeblikk i kombinasjon med truende kaos – som i enhver familie.