Sibelius kom fra skogene

Sibelius, sier vi – og kjenner smak av kvae, lukt av rå mose og syn av solen filtrert gjennom millioner av barnåler: Skogens komponist, skogmystikkens musiker. Det er sant, men også løgn.

For Sibelius er ikke «naturmaler» i musikk, selv om han er mester i det også – han sanser skogens, skal vi si ensomhetens, sjel, ro og mystikk. Jeg møtte én gang den markante Sibelius-dirigenten Osmo Vänskä og stilte det dummeste og vanligste spørsmålet i en slik sammenheng (vil jeg tro): «Sibelius er først og fremst en komponist som gjør naturen om til musikk, er han ikke?». Nei, sa han:«Ofte, når jeg snur meg mot applausen, sitter folk og gråter. Man gråter ikke av natur, man gråter fordi Sibelius treffer de dypeste følelsene».

LES OGSÅ: Sibelius-prisen til Oslofilharmonien.

Modernist­ene kalte ham «den verste av alle komponister».

Han skrev musikk som ryster oss til alvor, han kjente jordens alvor.

Brente i fortvilelse

Sibelius var svær, er svær – og spilles mer og mer, blir mer og mer aktuell jo mer vi lengter etter opprinnelse, kall det gjerne sannhet. I samtiden hadde han tilhengere og entusiastiske fiender – han hadde sterke våpendragere blant de store engelske og amerikanske dirigentene, og motstandere – som kalte musikken for kitsch – i Tyskland og Østerrike. I engelsktalende land snakket autoriteter og folk om den nye Beethoven, andre steder ble han ignorert som intet. Modernist­ene kalte ham «den verste av alle komponister». Mens han hjemme var selve symbolet på kulturell frigjøring (eksempel: Finlandia).

Dette forvirret ham, og forvirringen passet hans manisk-­depressive legning godt. Til slutt orket han ikke mer, rasket sammen noter (blant annet en forventet åttendesymfoni) i en kleskorg og brente det på peisen. De siste 30 årene av sitt liv var han musikalsk stum, knapt en note. I dag – når 50-tallsmodernistene stort sett er henvist til fem minutter bak «skjermbrettet» i et konsertprogram, tilhører Sibelius sjiktet av de evig store.

Urgudens univers

Sibelius' musikk «elskes» – de som sverger til den, bruker ofte ordet «elske», ikke at den er fin, god, pen eller interessant. Når du «elsker» musikk, tar du den i bruk.

Sibelius skrev – på sett og vis – Miljøpartiet De Grønnes musikk

Og når vi i en tid hvor musikk ikke nødvendigvis er et redskap for å navigere i det som omgir oss, lenger, slår Sibelius igjennom som en tydelig tolk av vår egen livsbakgrunn. Hva er den, denne kraften? En urkraft som ikke rokkes av tilfeldig forbipasserende tendenser og strømninger, musikken setter seg i kroppen, som vi sier, den forholder seg til menneskets lodd på jorden og forteller om naturen som medspiller. Sibelius skrev – på sett og vis – Miljøpartiet De Grønnes musikk, det handler om å se seg plassert i den store sammenhengen, urgudens univers.

Ørnen svever høyt

Sibelius har mange publikumsfavoritter, uansett hva slags mål vi legger på det: Valse triste nærer melankolien i oss, Tuonelas svane dyrker en skjebneskjønn, vakker uro. Karelia-suitens motoriske kraft har inspirert – og inspirerer – alt fra malere til rock, en slags romantisk Bach, som spiller seg rett inn i kjøttet.

Ainola er et «pilegrimsmål», tusener vil oppleve stedet hvor den mørke, men også lyse tyngden ble til toner

Og Finlandia, naturligvis, alles kampsang for frihet, enten den er finsk ­eller norsk eller til alle tider – her hjemme gikk den i Ønskekonserten år etter år. I hans svært populære fiolinkonsert, svever ørnen høyt. Symfoniene og de symfoniske diktene treffer bredt og omfavnes påfallende ofte av unge, som utfordres av alvor. Ordet «overfladisk» eksisterer ikke Sibelius-biografien.

Peis i F dur

Jean Sibelius bodde i skogen, Ainola – oppkalt etter hans kone og livsutholderske Aino – ligger en halvtimes kjøretur nordover fra Helsingfors. Det står der slik han forlot det. Det er underlig å si det, men sigar sitter i – du lukter det når du åpner stuedøra hvor han satt, røkte, leste og tok inn skurrende sendinger fra utlandet – ofte av egne verker. På kjøkkenet ruver den berømte, grønne peisen – han påsto den gikk i F dur, hans private oppfatning av grønnfargens toneart. Gult var D.

Fart på Ainola

Ainola er et «pilegrimsmål», tusener vil oppleve stedet hvor den mørke, men også lyse tyngden ble til toner. Hva vokste de ut av? Snur du ryggen mot huset og går, er du etter et par minutter inne blant skogens endeløse girlandere av grønt, med himmelen som baldakin. Enda noen skritt videre, og du mister kontakten med ­sivilisasjon – er du heldig, kommer tåken og tar deg. Du er alene, veldig alene. På mange måter inne i en av Sibelius symfonier. Ensomhet gir styrke og smerte. «Gi meg ensomheten i de stor finske skoene eller i en stor by», sa han.

Sette pris på livet

Sibelius toner slår ned, lutret gjennom naturens eget evangelium. Jeg er subjektivt sikker på at min lengsel etter Sibelius tonedikt og symfonier ikke bare har gitt meg glede, men et fordypet forhold til det å sette pris på livet. Jeg er ikke alene om å føle det.