– Sekulariseringen? Jeg tenker at der skal vi som kristne ta på oss vår del av skylda.

Hvis vi tar det for gitt at mange kristne ungdommer har det tøft og vender kirken ryggen – du, Linda Andernach Johannesen, møter dem med en bok om «slitesterk hverdagstro». Du gråt, sier du?

– Ja, jeg gråt. For noen år siden dumpet jeg over Mark Holmens bok Faith begins at home, han viste til en urovekkende statistikk – at flertallet av barn som vokser opp i kristne hjem forlater troen på Jesus. Jeg leste om ting jeg vel egentlig hadde sett rundt meg, men som jeg ikke hadde latt synke inn. Jeg gråt over alle de av mine venner som en gang hadde vært en selvsagt del av ungdomsmiljøet i menigheten, men som nå ler litt av sin ungdommelige iver og naivitet.

– Gråt og gråt, som profetene i Israel gråt over frafall og elendighet?

– Ja, jeg gråt over alle dem som var blitt skuffet over kristne mennesker og miljøer, de som var blitt skjøvet ut av en striglet, kristen setting fordi de ikke passet helt inn i formen, rommet ble rett og slett for trangt. Jeg gråt.

– Dine egne barn er «fastboende» i menig­
heten, de er med? Jeg spør bare: Er det fordi du har klart å overføre din tro til dem, eller er det andre ting, venner, kjente?

– Nei, dette handler ikke om min tro og at de skal adoptere min tro i det hele tatt. Om det er noe, måtte det være at jeg har prøvd å gi dem et «rom» de kan puste i. De skal lære å elske Gud av sitt hjerte, ikke av mitt hjerte. Jeg vet at jeg må gi dem det rommet, slik at de kan være i sine prosesser, jeg tror at trange rom er mye av årsaken til at mange «velger bort» – man blir pådytta ett eller annet som ikke er forenelig med den man er.

– Hvor stort er et stort nok rom?

– Når barna begynner å stille spørsmål, for ­eksempel – så blir mange kanskje avklipt med at «det står i Bibelen», ferdig snakka. Men alle må ta sine kamper – hvis man åpner opp, kommer det. Gud tåler det. Så får den unge bale og leite frem og finne ut av det med sine «midler».

– For noen dager siden var det noen som hadde spurt ungdom om hva de var mest redde for­­ ­akkurat nå. De svarte Trump, krig, miljøet – og noen kristne svarte: Jeg er redd for at jeg blir straffet av Gud, jeg er redd for å være utenfor.

– Det der med «utenfor», «innenfor» tror jeg er menneskeskapt, på mange måter. Nei, det ­bekymrer meg ikke i det hele tatt. Det bør ikke bekymre andre, heller.

– Hvor mye tåler Gud, egentlig?

– Alt. Han ble drept og tålte det.

– Statistikken slo deg helt ut, sier du. Nå griner du ikke, boka ga deg ting du ikke hadde tenkt på. Men konklusjonen i boka er vel ikke veldig oppsiktsvekkende, mange unge finner seg jo ikke til rette ... ikke noen steder?

– Det kan du si. Men den kristne sammenhengen er nå en gang min sammenheng, her er min oppgave. Så gikk det opp for meg at menigheten er gitt oss for at vi kan støtte hverandre og gi hverandre et mer helt bilde av hvem Gud er – fatte mer av bredden, lengden, høyden og dybden. Ett menneske har ikke den oversikten, men mange – menigheten – har. Men først kommer familien – den rekkefølgen hadde jeg ikke tenkt på: Det er er hjemmet som har den største innflytelsen i et barns liv når det gjelder overføringen av tro: Foreldrene. De siste 50 årene har vi kanskje satt ungene våre bort til profesjonelle søndagsskolelærere og kule ledere og så har hjemmet fått en mer passiv rolle. Dette må vi jo GJØRE NOE MED! – tenkte jeg.

– Og da er vi ved poenget, Levende tro? – en «aksjon» du har vært med på å starte og som skal sette foreldre, men også unge, på sporet av en «slitesterk hverdagstro». Det handler den nye boka di, Hver tid teller, om. Det klinger noe i bakhodet her om at dette har vært prøvd før, titt og ofte?

– Ja, men så prøver vi igjen. Og jeg tenkte, da må vi forsøke å få menighetsrådet til å vri litt på dette her så vi får snudd på statistikkene, prøve i hvert fall. Så gjorde vi det og så tok vi utgangspunkt i sosialiseringsteorier og utviklingspsykologi og leste oss opp på «hvor er barna nå» og hva trenger de, hva kan foreldre gjøre og hva kan kirke være for dem. Og så la vi opp en plan, den og det kalte vi Levende tro. Fordi det er det det dreier seg om – å ha en levende tro som banker og slår i hverdagene våre.

– Levende tro, er ikke tro i seg selv levende? Hvis ikke, så er den ikke tro?

– Når jeg snakker om Levende tro, dreier det seg om en helt konkret plan som vokste ut av barne- og familierådet i kirkesamfunnet/trossamfunnet vårt – Misjonskirken i Norge. Levende tro ble en slags strategi, en metodisk plan for hvordan vi som menigheter kan utruste og bevisstgjøre oss, slik at troen følger barna ut av hjemmet og at de så – på en naturlig måte – kan gi den videre til sine barn igjen og til venner og kompiser rundt seg. Vi prøver å gi rammer – og det skriver jeg om i boka. Rammer for hva man kan gjøre når man er to år, fire år, tolv år, 18 år, oppover sånn. Nokså konkret.

– Kan den bli så «levende» at ungene kommer ut i skolegårdene og blir fremmede himmellegemer som svever rundt – og utenfor? For det skal sannelig mot til for å si ordet Jesus i skolegården i dag – du skal ha stor integritet og trygghet?

– Det finnes noen fallgruver her, en av dem er en barneoppdragelse som tar sikte på å skape sånne åndelige soldater, som gjør dem helt «annerledes». Jeg håper virkelig ikke at jeg blir brukt sånn – at, ja, det er hjemme det skjer og vi skal tukte dem. Det tar jeg veldig stor avstand fra, bare så det er sagt. Det finnes mange skrekkeksempler, men, nei – det handler om det stikk motsatte: At ungene våre kan lære å være levende vesener. Men igjen – hvis vi klarer å vise dem en større helhet og at de integreres tettere på folk, blir ungene våre lært opp til å leve blant kristne og andre, helt naturlig. Som kristne.

– Det at de «faller fra», som vi sier – kan det ha med sjenanse å gjøre, de lever kristenlivet i sitt indre, de er like mye kristne om de ikke heiser flagget helt til topps og vel så det?

– Barn, som folk ellers, er jo forskjellige, det er greit nok. Vi er de vi er. Men det jeg ofte ser – er at folk som er kjempeutadvendte, når det kommer til de kristelige greiene, så blir de tause som graven, de har ikke ord eller språk for sånne ting. En slags åndelig blygsel, kanskje. Og det er litt dumt. Folk snakker jo mer om sexlivet sitt enn om hva de tror på.

– Sekulariseringen får ofte skylda?

– Jeg tenker at der skal vi som kristne ta på oss vår del av skylda. Det var jo hos oss den startet – vi har satt opp skillene åndelig/ikke-åndelig, holdt ånd og kropp fra hverandre. Sekularisering betyr egentlig oppsplittelse. Jeg tenker at Gud vil helhet. Og at der ligger det.

– Hvilket språk er det vi ikke har språk for?

– Det blir ofte så veldig åndelig, vi må skjønne at når vi sier til en annen at Gud elsker deg, så er det ganske håndfast. Snakker jeg om det som en diffus, svevende ånd, som ikke har berøringspunkt med oss, suser det vekk, det blir ganske anstrengende. Derimot – vi vet jo alle hva det vil si å være ønska og elska av noen. Det er en menneskelig egenskap. Da kan det hende at det også blir et språk for det åndelige livet, troen, relasjonen vår med Gud. Jeg mener, når jeg vet at Jesus var noe så konkret som en som gikk på jorda her, og at det er han som holder den og er utgangspunktet for den jeg er. Det er ikke alle som regner med at det finnes en kjærlig Gud, er det vel, men det kan vi vise med livene våre, på en helt konkret måte.

Les flere intervjuer i serien Mens vi tror:

Alf B. Oftestad: «Jeg pleier å si: Din neste er den som krysser dine planer»

Håvard Svendsrud: «Jeg var jo ikke den første som spilte trekkspill til gudstjeneste»

Helge Hognestad: «For meg handler kristendom om å kunne overgi seg til det dypeste i seg selv»

Karl Gervin: «Jeg mener vi skulle være mer frimodige i å la ord komme til kort»

Elisabeth Holte: «Jeg tror man misforstår når man tror at de unge vil ha det lett og rytmisk»

Jostein Bjørndal: «Jeg tenker at arkitekten skal hegne om det hellige»

Anne Kristin Aasmundtveit: «Det er ikke for Guds skyld vi ber, det er for vår skyld»

Hans Johan Sagrusten: «Jeg tenker at det kan være en Guds hånd med i alt dette...»