«Jeg var jo ikke den første som spilte trekkspill til gudstjeneste.

– Noen dager, Håvard Svendsrud, spiller du trekkspill som organist og på eldresenter, andre på arenaer over hele verden. Du er ute med albumet Bach on Accordion, Bach på trekkspill. På trekkspill?

– Ja. Jeg ser ikke bort ifra at gamle Bach hadde likt trekkspillet. Motivasjonen min er at jeg opplever Johann Sebastian Bachs musikk som helt fantastisk. Det er ikke slik at jeg spiller Bach for å promotere instrumentet og bygge ned murer mellom «fine» instrumenter og ikke fullt så «fine». Jeg spiller musikk jeg er glad i, og den finner jeg innenfor alle sjangre, alt fra gamle danser populære sanger, til verker av de store komponistene. Hvis jeg skulle trenge å støtte meg på noe, måtte det være på Bach sjøl, som skrev sine Engelske suiter for tasteinstrumenter, som det står. Så her er det fritt valg.

– Vi tenker jo helst på orgel, piano eller cembalo – men Bach var jo en raus kar?

– På Bachs tid opptrådte komponistene som håndverkere, de betraktet det i hvert fall sånn, og de skrev musikk for de instrumentene som til enhver tid var tilgjengelige. Så det kan godt være at han ville ha skrevet for trekkspill, i den moderne formen vi kjenner det i dag. Helt klart.

– Klangfarger, sier vi, «personlighet», klangrikdom, eleganse – alle instrumentene har sitt. Hva har trekkspillet, som ikke andre instrumenter har? Et humlebol, vil noen kanskje si.

– Da vil jeg si det motsatte. Det har en veldig rik klang, rikt på overtoner. Dessuten varer tonene­ så lenge det trengs eller man vil. Slik sett kan de ­engelske suitene av Bach - slik jeg spiller dem her på Bach on Accordion - være vel så egnet for trekkspill som for cembalo eller piano. På en cembalo dør tonene raskt ut, mens de lever annerledes og lengre på et trekkspill. «Det er slående hvor radikalt framføringer på akkordeon kan fornye musikken og åpne for muligheter som ikke er tilgjengelige for andre instrumenter. Den vesentligste forskjellen ligger i dynamikken og fargen og interaksjonen», som den kjente, engelske­ ­musikologen Martin ­Anderson skriver i teksten til plata. Jo, jeg tror Bach ville vært begeistra for trekkspillet. Men trekkspillet kom 300 år for seint.

– «Soli deo gloria, alene Gud til ære», skrev Bach på notene. Det forskes jo intenst på Bach, til alle tider – ikke minst på akkurat dette, hvor kristen var Bach, egentlig? Bach var en begavelse uten like, kanskje den største i musikkhistorien. Men nå begynner vi å skjønne at han kanskje også var vel bevandret innenfor jødisk tallmystikk og mystikertradisjoner i Tyskland og andre steder. Det gir enda flere perspektiver. Er dette noe du tenker på når du spiller?

– Det må jeg jo si. Det er jo enorme ting, dette her. Det er så sublimt som du bare kan få det – uansett hvordan notearkene ser ut, utløser det følelser og perspektiver som har med noe «større» å gjøre. Jeg kjenner det som noe veldig opphøyet, det blir aldri rutine å spille Bach.

– Vi skrur tilbake til 2010/2011 - det ble utlyst stilling som ny organist i Vanylven på Søre Sunnmøre. Det var ingen søkere, og så tok de kontakt med deg – om du kunne vikariere, senere spurte de om du kunne søke. Som trekkspiller? ... !

– Det var jo en uortodoks løsning, men det var interessant. Jeg syns løsningen fungerte godt. Det var jo ikke så gode orgler der heller, så, ja, hvorfor ikke trekkspill.

– Det nødvendige spørsmålet er – hvordan ble du tatt imot, ble du tatt imot?

– Det var begge deler, det var delt. Alt fra veldig begeistring, til noen som ikke syntes det «passet». Det var stort engasjement, mange følelser var i sving. Jeg skjønner jo det. Noen assosierte instrumentet med helt andre miljøer, dansefester og slikt. Det henger jo noe igjen av det. Men jeg var jo ikke den første, jeg husker at den kjente trekkspilleren Kjetil Skaslien spilte til gudstjeneste på Senja allerede på 70-tallet. Han ble plassert bak et foreheng så folk ikke skulle se verken han ­eller instrumentet. Jeg vet også at det i et av trekkspilltradisjonens hjemland, Russland, ble og blir flittig brukt i gudstjenesten. Sånn sett var det ikke så unikt, dette med meg. Det unike var at Dagsrevyen kom, og alt ble blåst opp.

– Hvis du skulle argumentere stivt for trekkspill i kirka?

– Mobiliteten. Når det var gravferd, kunne vi spille ute ved graven. Det ble det satt pris på. Det er jo et orgel i miniatyr, som du kan flytte på. Og så ser jeg på kirken som en veldig god kulturformidler, da, ikke bare et trossamfunn, det er attraktivt sted for å formidle god musikk, det vet jo alle.

– Forbereder du deg like godt til gudstjeneste som til konsert?

– Ja, det gjør jeg. Det er jo dette med salmesangen, det er et litt eget målføre innen musikken. Du skal underbygge sangen, tydelighet er viktig, timing. Og så er det slik, da, at når jeg akkompagnerer salmer, så skal jeg ligge bitte lite grann foran, jeg må være «førende».

– Hvorfor akkordeon – fordi det høres finere ut enn trekkspill?

– Trekkspill er en samlebetegnelse for de ulike trekkspillvariantene, akkordeon er en slik variant. Jeg pleier å bruke ordet trekkspill, for å si det sånn.

– På bedehuset og Frelsesarmeen er trekkspillet et yndet instrument, det går i ett med interiøret. Emisærene hadde ofte et trekkspill med seg. Hvorfor, tror du?

– Ja, det er jo dette med mobiliteten, da. Og at det er et godt instrument å akkompagnere med. Det er ikke så rart, trekkspillet har alltid hatt en folkelig appell. Det ligger nok noe der. Og så har det noe ekstatisk, nesten forførende ved seg. Du vet det ligger en veldig sterk tradisjon bak her. Det var litt «syndig», men det er jo ikke det. Og det skjønte man nok. Det er «folkets» musikk, akkurat som gitaren. Og det er ikke negativt ment fra min side.

– Har trekkspillvirtuosen spilt på eldre-­
senter, noen gang?

– Det høres ut som skryt, men jeg tror jeg må være den musikeren som har spilt flest ganger med «den kulturelle spaserstokken» – rundt 2.000 ganger, kan jeg tenke meg. Jeg har vært med siden starten i 1992, ett år hadde jeg 120 jobber.

– Der får du respons?

– Ja, rett på. Førstehånds. Stort sett er det oppmuntrende og positivt. Det er da du skjønner at det er ikke bare livsglede du formidler, men at det er helse i hver tone. Nå er jo «spaserstokken» blitt en veldig etablert greie, et åpnere forum. Før skulle du bare spille gamle slagere, ingen ting annet dugde. Men den tid er forbi. Nå kan du spille hva du vil, og det vekker begeistring. Jeg kan uten videre spille Griegs Hollberg-suite, for eksempel – og det vekker stor begeistring. Det er gjenkjennelseseffekten. Og så er det slik at før, så spilte man for eldre og syke - etter hvert inviterte man familie og folk fra bygda Det ble en krysning mellom sykehjem, nærmiljø. Godt for alle tre.

– Hva inspirerer deg utenfor musikken?

– Nei, da er jeg ikke mer fantasifull enn at jeg vil si: Familien. Jeg finner veldig mye inspirasjon i at jeg har en god familie, kone og tre barn. Så jeg har ikke så mange fritidsproblemer. Når jeg leser, leser jeg nok mest faglitteratur.

– Hva beveger deg til tårer?

– Når jeg hører noe riktig fint, noe. Da begynner jeg å grine. Jeg tror du kan spore alt tilbake til en eller annen situasjon da du var barn. Det kommuniserer i hvert fall med sjela di.

– Når hører vi deg neste gang?

– I kveld, 31. januar - i Herad kyrkje på Gol. Vær velkommen – det blir Bach!