– Kvinner kommer til himmelen

Folk fortjener at teologene prøver å gi dem svar på hva som skjer etter døden, mener Åste Dokka, som nyliug ble teologisk doktor på en avhandling om hvordan vi vil være i oppstandelsen.

«Towards a Relational Recapitulation, with Irenaeus of Lyons and Judith Butler», er den lite tabloide tittelen på Dokkas avhandling. Men for den som kjenner til personene i tittelen, inneholder den atskillig spenning: Hun skriver om frelsen og oppstandelsen med utgangspunkt i en kirkefader fra 100-tallet og en moderne feminist som ikke tror på Gud. Judith Butler er kjent som «den skeive teoriens mor», mens Ireneus er mest kjent for sitt oppgjør med gnostisismen.

– Hvorfor er det akkurat Ireneus du bruker som utgangspunkt?

– Jeg ble fascinert av hans frelseslære da jeg leste om den som student. Som prest fant jeg det likevel vanskelig å bruke den i forkynnelsen som noe jeg kunne stå for i dag. Det var noen ting jeg ikke fikk til å gå opp, som jeg gjerne ville utforske, sier Dokka.

Frelsen

Ireneus beskriver frelsen som en prosess, eller som en vekst. Han ser mennesket som et barn skapt i Guds bilde, som gjennom frelsen skal vokse opp til å bli det fullkomne mennesket det ble skapt til. Det sentrale begrepet for Ireneus er rekapitulasjon, som kan bety både tilbakeføring og fullkommengjøring.

LES OGSÅ: Vi vil gi frelsen videre

«For Ireneus er et frelst menneske en som har nådd sitt fulle potensial, en som har vokst fra å være barn til å få en økende likhet med Gud», skriver Dokka.

– Frelsesverket er ferdig. Men når det gjelder virkningen i oss, er noe påbegynt og noe venter, sier hun.

– Når begynner frelsen i oss? Er det et valg vi tar som fører til et før og etter?

– Ireneus framstår ikke som spesielt opptatt av valg, og det er heller ikke noe jeg har vært opptatt av i arbeidet mitt. Men han ser dåpen som innlemmelsen i frelsen. Jesus og mennesket kobles sammen gjennom inkarnasjonen – når Gud blir en av oss oppstår frelsens fellesskap.

Menneskesyn

Det som blir problemet med Ireneus frelseslære for en moderne teolog, er menneskesynet. I dag ser man ikke mennesket som noe som finnes der ferdig på forhånd, men som noe som blir til gjennom livets erfaringer og omverdenens påvirkninger.

«Hvis vi er i en stadig prosess av å bli den vi er, hvordan kan da Gud føre oss tilbake til oss selv i frelsen?» formulerer Dokka spørsmålet i avhandlingen.

Det er her Butler kommer inn som korrektiv. Butler avviser at det finnes noe slikt som kjønn som en forhåndsbestemt kategori. Vi blir til kjønn gjennom den loven som virker på oss fra omgivelsene, sier Butler. Dermed er heller ikke mennesket noen gitt størrelse, men noe som blir til underveis. Det påvirker også måten vi tenker om mennesket i frelsen.

Det betyr ikke at Dokka er enig med Butler i alt. Men hun kan ta med en innsikt til Ireneus’ frelseslære: At vi blir til gjennom våre relasjoner.

Fellesskap

Dermed former hun sin egen oppfatning slik: Gud skaper oss gjennom våre menneskelige relasjoner. Og vi blir også frelst som relasjonelle skapninger.

«Å bli frelst innebærer fellesskap. Å forestille seg at et selv blir frelst isolert, er like meningsløst som at selvet blir skapt isolert», skriver hun.

Når man skal si noe om hva et frelst menneske er, er forestillingen om oppstandelsen et godt utgangspunkt, mener Dokka.

– Hvordan vi ser for oss det oppstandne mennesket, er samtidig et bilde på det fullkomne mennesket, sier hun. I motsetning til mange feministiske teologer, tror hun nemlig på legemets oppstandelse.

– Jeg forstår ikke at man løser noen problemer ved å trekke i tvil oppstandelsen, sier hun.

LES OGSÅ: Oppstandelsen er poenget med kristendommen

– Jeg at du med det ikke mener det er rart at man synes dødes oppstandelse er utrolig?

– Det er like utrolig som at vi lever i det hele tatt. Teologer har i utgangspunktet akseptert at noe kan skje som ikke er i samsvar med et rent naturalistisk verdensbilde, sier Dokka.

Sjelen

Noe av det teologiske problemet med oppstandelsen, er at det kobles til en lære om sjelens udødelighet. Men Dokka kan ikke se at det er nødvendig med noen udødelig sjel for at døde kan stå opp.

– Konflikten knyttet til den udødelige sjelen versus legemets oppstandelse har pågått i over femti år. Jeg er blant dem som mener at oppstandelsen er at Gud griper inn og reiser hele mennesket opp. Jeg skjønner ikke hvorfor vi skal skille sjelen fra resten av mennesket. Mennesket er en helhet, der kroppen hører med, sier hun.

LES OGSÅ: Udødelighetens historie

En annen innvending mot å tro på oppstandelse er at det hindrer oss i å bry oss om livet her og kan føre til passivitet og at man godtar urettferdighet.

– Det er selvsagt et mulig resultat. Men troen på oppstandelse kan også være en bekreftelse av livet, en inspirasjon til å delta i Jesu kamp mot død og urettferdighet. Det avgjørende er hvordan vi forkynner oppstandelsen, sier hun.

En frelst kropp

Noe av det viktige med en lære om frelsen, er at den sier noe om våre ideer om hva som er fullkomment, om hva et menneske ideelt sett er, skriver Dokka i avhandlingen.

– Hvordan ser du for deg en fullkommengjort kropp?

– Det har jeg vel ikke noe konkret svar på. Den oppstandne kroppen er helbredet, men den bærer også med seg hele sin historie. Den oppstandne Jesus hadde sårmerkene. Jeg bruker begrepet arr - vi har med oss minnene om våre sår, men de er helbredet. Vi tar med oss hele vår historie og individualitet inn i frelsen.

– Og da sier du altså at en frelst kropp vil ha kjønn. Hvorfor det?

– Kjønn er en viktig del av det å være menneske. Når vi spør om kjønn, spør vi samtidig om hva det er å være et menneske.

– Så vi vil altså være mann og kvinne i oppstandelsen?

– I en eller annen forstand tror jeg det. Men hva det vil bety å ha et kjønn i oppstandelsen, er jo helt åpent. Jeg tror den oppstandne kroppen vil ha kjønnstegn. Men hierarki og underordning kan ikke høre med til himmelens orden. Det har tidligere ikke vært en selvfølge at vi skal være kvinner i himmelen. Noen teologer har ment at vi må bli menn, andre at vi blir kjønnsløse.

LES OGSÅ: Jesus og kjønn

– Hva betyr denne tanken for livet vårt her og nå?

– At kroppene våre i alle sine varianter er villet av Gud.

Møtes igjen

Et av de spørsmålene mange stiller seg, er om vi vil møtes igjen etter døden. Også dette spørsmålet ønsker Dokka å svare på, og hun svarer håpefullt.

– Ja, jeg mener at «å møtes igjen» er en presis beskrivelse av hva frelse er. Det er fellesskapet som får sin oppreisning. Oppstandelsen er at relasjoner heles, både til Gud, til oss selv, og til andre mennesker.

– Møter vi da våre kjære igjen?

– Helbredede relasjoner må jo bety at vi vil være sammen med dem vi har hatt en relasjon til i dette livet. Men å forestille seg akkurat hvordan vi møter hverandre igjen, er umulig.

LES OGSÅ: Døde Jesus for syndene?

– Så dermed er ikke frelsen først og fremst snakk om at jeg individuelt skal komme til himmelen?

– Det synes jeg er meningsløst. Hvis det er slik at vi skaper hverandre, kan ikke frelsen være annet enn et fullkomment fellesskap. Det betyr ikke at vår individualitet viskes ut.

– Når frelse betyr at relasjonene helbredes, må vel det bety at syndefallet betyr at relasjonene blir ødelagt?

– Det er en grunnleggende luthersk tanke at synd er atskillelse og isolasjon. Synden er at vi er innkrøket i oss selv, sier Luther.

Synden

Denne forståelsen av synden gjør også at Gud blir nødvendig for frelsen. Vi kan ikke frelse oss selv.

– Frelsen er i Guds hender. Det er poenget i luthersk syndsforståelse, at vi grunnleggende sett har brutte relasjoner og at det er noe vi er født inn i og ikke kan gjøre noe med. Frelse er at Gud gjenoppretter relasjonene. Det makter vi ikke selv.

– Er Jesus vår frelser?

– Ja. Når jeg sier Gud, inkluderer det Jesus. Frelsen er noe som skjer gjennom inkarnasjonen, døden på korset og oppstandelsen. For Ireneus er korset en konsekvens av inkarnasjonen, for det er der Gud og menneske knyttes sammen igjen.

– Så slik kan vi forstå det lutherske prinsipp Nåden alene?

– At frelsen er Guds, er helt grunnleggende. Men vi er Guds medarbeidere i verden på mange andre måter.

– Betyr det noe om vi bevisst samarbeider med Gud?

– Jeg opplever det som meningsfylt å stå i en bevisst relasjon til Gud. Jeg tror det påvirker oss til å forsones, til å ha mot til erkjennelse av svakhet, til å ønske fellesskap og inspireres til handling. Man kan nok leve et godt liv uten å tenke på Gud, men for meg er det viktig å gjøre det. Og da tror jeg det er også er viktig for andre.

Fortapelsen

«Livet er ikke en ventesone mellom paradiset og evigheten. Det er heller hva som gjør oss til mennesker. Det jordiske livet jeg lever fra dag til dag, er hvor Gud er til stede. Og det som hender her er av høyeste teologiske betydning», skriver Dokka i avhandlingen.

– Kan vi da ødelegge det hele og gå fortapt?

– Både Johannes og Paulus beskriver fortapelsen i presens. Det er reelt. Hva vi gjør her i livet er viktig, det er jo dette livet Gud har skapt oss til.. Jeg har ikke tatt stilling til spørsmålet om evig fortapelse i avhandlinga, men jeg tror jo ikke Gud lar noen gå fortapt.

LES OGSÅ: Ingen går fortapt

– Hva betyr håpet om evig liv for deg?

– Det betyr at jeg ikke frykter døden. Måten vi ser på døden avgjør også hvordan vi ser på livet. Om du ikke har noe evig liv, blir det viktig å gjøre seg gjeldende og at det blir lagt merke til at du lever. Det blir lett til et krav om perfeksjonisme, å frelse seg selv. Om vi har bare dette livet, har vi dårlig tid. Nåden, derimot, gir oss hvile og kaster lys på tilværelsen slik at vi kan se hva som er viktig og hva som ikke er det.