Kunstneriske spirer til mangfold

På grunn av borgerkrigen i Syria måtte et forskningssenter i Aleppo flytte sin virksomhet til Libanon. De måtte også «ta ut» frø fra frøbanken på Svalbard for å gjenskape materialet de forsket på. Dette er hoved­motivet i ­dokumentarfilmen Wild Relatives, som veksler mellom Longyearbyen og Bekaadalen i Libanon.

Krigen er én side ved saken, men i industrielt landbruk utvikles også spesielt robuste frø for å gi bedre avkastning på bekostning av mangfold og naturlige vekstprosesser. Om ikke frøene som ble brukt i tradisjonelt landbruk bevares forsvinner de for alltid. Klimaforandringer er en annen trussel.

Profittjagets trussel

Verden rundt tvinges lokale krefter og mangfold til side for multinasjonale konserner og effektiviseringsprosedyrer. Frøene blir dermed et bilde på alt som må arkiveres for å bevare verdens rikdom og artsmangfold mot trusselen fra blind konkurranse, profittjag og glemsel.

Hvordan vi relaterer oss til fortiden vil også preges av tanker om hva som er verdt å ta vare på og ikke. Dette gjelder ikke minst forståelsen av historie og kultur. Vis-à-vis Wild Relatives finnes flere terrakotta-krukker av en type det var vanlig å lagre mat i før vi oppfant kjøleskapet. De er et interessant motsvar til frøet for karene i seg selv er et bilde på bevaring. Ikke for mat, denne gangen, men for kunnskap om hvilke oppbevaringsteknikker vi har benyttet oss av tidligere.

Ved å lage skulpturer av krukkene arkiverer Manna dem som kulturhistoriske former. Hun gjør dem til en del av vår historiske horisont.

LES OGSÅ: Å forstå seg selv gjennom en stein er mer givende enn du tror.

Remonterer fortiden

Post Herbarium (2016) tar utgangspunkt i botanikeren George E. Posts (1838–1909) kartlegging av plantelivet i Syria, Palestina og Sinai. Flere av plantene bevarte han i herbarier, og mange­ av dem er utryddet i dag på grunn av krig, hensynsløst landbruk eller klimaforandringer. På et bord finner vi en byste av Post selv, med en åpning i hodet slik at skulpturen fungerer som en vase. I «vasen» er utskårede ­relieffer av planter fra Posts eget herbarium. Fortiden (de døde plantene­) arkiveres i et portrett av Post (bysten), som også har bevart mannens ansikt for ettertiden.

Også i dette verket er temaet bevaring av mangfold, men ­optikken vris på. Her er det kunstens evne til å fascinere oss med nye presentasjoner av det arkiverte som gir det samtidig relevans, for vi må selv skape en sammenheng mellom delene. Gjennom den underlige kombinasjon av vase og planterelieffer frigjøres både Post og herbarium fra sin tildelte plass i fortiden.

Arrangementet er forankret i historien, men aktualiserer den som noe vi må forstå her og nå.

Avstøpt armhule

The Contractor's Heel (2016) består av avstøpninger av detaljer ved El Badi-palasset i Marrakesh: strukturer på veggene, en takrenne og deler av utstyret bygget renoveres med. Neppe noe vi får med oss når et historisk bygg skal beskues, med andre ord. Her er det ikke lenger krig eller klima som truer, men en manglende oppmerksomhet for «verdiløse» detaljer. Manna får oss til å se de oversette elementene og bevarer byggets visuelle mangfold ved å hente det ubetydelige frem som verdifullt i kunsten.

I serien Adrenarchy (2018) finner vi skulptur-avstøpninger av blant annet armhuler og deres omgivelser. Igjen hentes det oversette frem, men nå er det deler av kroppen som ofte forbindes med stigma og skam som blir synlig – altså noe vi ofte ønsker å skjule. Avstøpningene er monumentale med vakkert avstemte volum, ikke ulikt den britiske skulptøren Henry Moores skulpturer. Kombinasjonen av kroppens skjulte steder og den modernistiske skulpturens språk oppvurderer kroppsdelene og funksjonene som forbindes med dem (begjær, svette, pubertet). Slik vi ledes til et blikk på kroppen og våre følelser for den som har med anerkjennelsen av et mangfold å gjøre.

For de delene av kroppen vi vil skjule er jo en ufravikelig del av det hele mennesket som vi må omfavne for å forstå hvem vi er.

LES OGSÅ: Det er i overgangene vi best kan tenke over forholdet mellom natur og kultur.

Kunstneriske tankefrø

Linjene mellom Posts herbarium, leirkrukker, frø, kropp og arkitektur skaper en optikk hvor det er oppdagelsen og bevaringen av mangfold som er det sentrale.

Men det som virkelig er denne utstillingens styrke er analogiene mellom deler av virkelig­heten som sjelden eller aldri tenkes sammen. Jeg liker hvordan Manna vever arkitektoniske og kroppslige detaljer i hop, men også hvordan de korresponderer med forunderlige montasjer av historiske sedimenter og utdødd planteliv. Gjennom frøet skaper Manna dessuten et usedvanlig potent bilde som samler alle ­disse tankene om lagring, vekst og bevaring av liv.

Denne utstillingen graver dypt i både menneskers sjelsliv, miljø­problemer, historisk blindhet og hva kunst egentlig handler om. Slik forbindes elementer på en måte som er både svimlende og oppklarende. For mangfold og usynliggjøring er jo i realiteten en måte å dele opp virkelig­heten i uinteressante og interessante ting som gjennomgående er problematisk, slik standardisering av alt fra landbruk til økonomiske systemer og grensesnitt på 
sosiale medier er det.

Forskning i arkiver og truet mangfold er noe Manna gjør med originalitet og overskudd. Det ble plantet mange frø i mitt hode.