Å speile seg i naturen

I Bjørn Sterris fotografier av seg selv og familiemedlemmene settes mennesket i sentrum. Det er tiden som går og livets små dramaer vi får et innblikk i. Hos Terje Roalkvam, som Sterri vises sammen med her, er det ikke et ­menneske å se. De fleste verkene hans ­består av stein satt sammen med en geometrisk utformet, formfullendt, aluminiumsbit.

Umiddelbart har de to ikke så mye til felles. Men ser vi nærmere etter stikker slektskapet dypt.

Uendelige horisonter

I sin ­rasjonelle utforming ser aluminiumsbitene ut som maskindeler, et arkitektonisk fragment eller kanskje et utsnitt av en abstrakt skulptur. Naturmaterialer skjæres jo gjerne til når vi mennesker skal bruke dem i bygninger, redskaper eller til pynt, men om de overlates til seg selv får de mer uforutsigbare former. Her er steinene ubehandlet: Noen flater seg ut, andre krystalliseres, andre strekker seg langs veggen som en krokete arm.

Vi presenteres altså en ­montasje av designet og ­organisk form, kultur og natur.

Steiner og fjell har tidshorisont så enorme at et menneskeliv blir en kortvarig gnist i evigheten i sammenligning. Men til forskjell fra steiner har mennesker ­bevissthet, de kan planlegge, de kan se forover og bakover, og strebe etter idealer og utopier.

Ideal og virkelighet

Men uansett hva vi ønsker å få til er kroppene våre fanget i aldring­ens nett, som med tiden tegner linjer i dem og skaper folder og heng i kjøttet. Til slutt dør vi og med tiden blir vi til støv som, om lenge, kan bli en del av en stein.

Både stein og menneske er ­likevel del av naturens syklus av materialer. Begge får sin form gjennom avleiringer og tidsforløpenes mangfoldige sporsetting i materien. Fra sporenes og aldringens perspektiv ­betraktes ­mennesket fra naturens synsvinkel i denne utstillingen: ­Steiner og menneskekropp speiler hverandre gjennom merkene de ­bærer.

[ LES MER: Det er i overgangene vi best kan tenke over forholdet mellom natur og kultur. ]

Steinens speil

Steinene kan dermed være klargjørende ­bilder på nettopp menneskets aldring, fordi de er løsrevet fra våre ­historier og psykologi. I en av Roalkvams skulpturer ser jeg en forsteining av et blad, og det er isolasjonen av slike forlengst døde fortidslevninger som setter historie og fremtid i relieff for både geologisk og menneskelig utvikling på Versus 3.

Det er jo slik at et enkelt ­minne fra mange, mange år siden fortsatt kan være definerende for hvem vi er i dag. På samme mål som steinens identitet formes av forsteining, kan våre liv dreies etter et fragment fra fortiden vi kanskje ikke en gang ønsker å huske, men som uvegerlig ­tvinger seg frem på overflaten.

Minner kan være en type forsteininger vi ikke kan skjule.

[ LES MER: Munch og Marlene Dumas viser begge hvordan vi blottstiller oss gjennom ansiktene.  ]

Livspåminnelser

En døds­bevissthet ligger også på lur i alle Sterri verker, men kunstnerens fastholdelse av familien er både vakker og trassig mot en slik bakgrunn; for selv om dødninghoder dukker opp på flere ­T-skjorter er det varmen i de nære forbindelsene som er ­verkenes kompassnål. De er dødspåminnelser, men de er like mye livspåminnelser. Ta vare på det du har, på dine nærmeste, sier bildene.

På denne måten settes både menneske og stein i perspektiv på denne utstillingen. Den handler om forholdet mellom hva vi kan planlegge og det som skjer uansett hva vi måtte ønske oss. Ideal og virkelighet.

Samtidig peker Roalkvam på naturens egne former og hvor vakre de er når de får utvikle seg på egen hånd og ikke under­legges menneskets ønske om kontroll. Og Sterri, på sin side, insisterer på hvordan kjærlighet tilfører eksistensen en mening – en form, en retning – som gjør den verdt alt strevet uansett hvor dødelige eller små våre liv er i den store sammenhengen.

Friskt pust

Versus 3 er, som ­tittelen avslører, den ­foreløpig tredje i en rekke av slike sammen­stillinger av ­kunstnere. Bjørn Hatterud og Per ­Gunnar Eeg-Tverbakk, som er ­kuratorene bak Versus-­serien, gjør noen grep som fungerer fordi ­verkene er såpass langt fra hverandre at sammensetningen er underlig, mens det samtidig er nettopp denne avstanden som skaper et rom å tenke i. Dessuten trekker de gjerne frem kunstnere som ikke er helt på radaren i samtidskunsten – som i seg selv er tillitsvekkende.

Det er ingen anmassende pek som skal vise oss hvordan ­verkene skal forstås; de legges snarere frem som et forslag som betrakteren selv må finne ut av. Derfor er dette kombinasjoner som er rare og oppriktig ­undrende. I positiv forstand.

Slikt ser jeg gjerne se mer av.