Naturen i meg

Da jeg var gutt fantes det et tre utenfor huset til mine besteforeldre i Lier. I barken kunne jeg se et ansikt. En gammel mann med et uutgrunnelig smil. Siden har jeg ofte sett menneskelige trekk ved ting som ikke er menneskelige; i trær skyer og sprekker i asfalten.

Jeg mintes denne karen da jeg så Gunvor Nervold Antonsens siste utstilling, for der ansiktet i treet alltid har stått for meg som bildet på at det ikke finnes noe møte med naturen som er uberørt av mennesket, leder Kompendium den utslitte samtalen om kultur og natur inn i en nyanserikdom som unngår enkle motsetninger.

Speiler mennesket

Gunvor Nervold Antonsens (44) uttrykk assosieres gjerne med sine lekne malerier, tekstilverk og treskulpturer, som preges av en sterk nysgjerrighet og oppdagertrang, snarere enn noe ønske om å spille rollen som kunstner veloppdragent. Antonsen knytter seg sterkt til det rurale, til naturen og livet på landet, fremfor byen. I denne utstillingen presenteres vi for både malerier, tekstilarbeider, readymades, tegninger, collager, skulpturer av høy og et lydarbeid. Det hele ser mer ut som rekvisitter i et skuespill enn noen vanlig utstilling. Foruten Antonsen selv får vi se malerier av Jan Erik Bang-Henriksen (1947–2012).

Her er det også tre og bark i form av stubber. Til forskjell fra nevnte tre i Lier er disse bearbeidet av menneskehender – hugget til eller skåret i. Her og der er de påført ekspressive malingstrøk og noen av dem er dreid ut slik at ser ut som knoller, polypper eller kjertler. Snittflatene på enkelte av dem er nedslitt slik en hoggestabbe blir det etter langvarig kløyving av trekubber.

Bilder av arbeid

Den nesten aggressive skrapingen og huggingen i treet er ikke et avrundet bilde av noe gjenkjennelig, slik ansiktet var det. Merkene er bilde av en prosess: menneskets møte med naturen som arbeidende vesen som trenger husly og varme for å overleve. Utstyrt med våre redskaper har vi i tusenvis av år hugget, hakket og sagd for å hente materialer til hus, varme og mat.

Disse skulpturene er bilder på menneskets arbeid med naturen som noe mennesker trenger for å overleve.

Overlevelsens kunst

Samtidig har mennesker alltid hatt behov for å bearbeide naturen kunstnerisk. Skape bilder av den som foreslår hvordan vi skal leve og tenke. Et av de tidligste uttrykkene for dette ser vi i de 15.000 år gamle grottemaleriene ved Lascaux, hvor bilder av mammuter og jegere kanskje besverget byttedyret, slik at jegerne kunne forberede seg mentalt på jakten gjennom bildene.

Slik er det også på Antonsens utstilling, men i mindre dramatisk form. Her er det naturligvis ikke snakk om jakt, men refleksjonsprosessens mangfold. Gjennom å se Kompendium kan vi trene på å tenke mer nyansert om naturen og kultur. Verkene er bilder av hvor sammenflettet menneske og natur er.

Dette ser vi aller sterkest i verket hvor det henger treknoller ned fra taket i lange tråder, sammen med løse bokpermer fra kasserte bøker. Det boklige er blandet sammen med det naturlige. Alle naturmøter er iblandet kultur, det vi vet og har lært eller lest og sett fra før.

At vi møter oss selv i døra når vi begir oss ut i naturen i en eller annen form er åpenbart, men vi må stoppe på terskelen, sier Antonsen.

Klargjørende bilder

Jan Erik Bang-Henriksens malerier fokuserer på enkle bilder av mennesket i naturen: en mann på en skurtresker, noen arbeidende bønder på et jorde. Med bakgrunn i disse maleriene av natur – som tillater oss å betrakte det hele utenfra – blir det klarere for meg at utstillingen vil trekke meg inn i overgangene.

Utstillingen lar seg best begripe om vi ikke ser på dens forskjellige deler som frittstående verk, men som rekvisitter i et drama om menneskets forhold til naturen og dens sykluser. De forskjellige delene belyser ulike aspekter ved dette forholdet. Noen er tettere på prosesser, andre hever blikket og artikulerer mer allmenne ideer om menneskets naturforståelse.

For å kunne tenke klart må vi forstå kompleksiteten i tilsynelatende enkle begreper som natur og kultur. For hverken vi eller verden utenfor oss lar seg beskrive tilstrekkelig gjennom enten-eller. Antonsen fører oss til en kompleksitet uten bruksanvisning som vi må erfare og tenke gjennom for å finne veien ut av. Det er erfaringen av det uklare som er premisset for den klarheten vi kanskje kommer frem til.

Naturen i meg

Til slutt snur Antonsen hele natur-kultur-distinksjonen på hodet i Men with flowers in their mouths (2017), som viser oss generaler og andre krigsherrer med planteliv voksende ut av ansiktet. Her er det ikke snakk om mennesket som speiler seg i naturen, men naturen som speiler seg i mennesket. Naturen er ikke engang utenfor oss, sier Antonsen her, men noe vi allerede er flettet inn i.

Igjen må jeg tenke på den gamle mannen i treet. Markerer det smilende ansiktet at jeg ser meg selv i naturen – eller at naturen allerede er i meg?