Før livet har tapt

Hvordan kan vi snakke sant om atomtrusselen? Jeg stiller spørsmålet i en tid hvor stormaktene på ny rasler med utslettelsesvåpen, og hvor USAs president har fjernet seg langt fra sine forgjengere i et aggressivt språk om hvem som har den største knappen å trykke på.

Kontrasten er stor om vi går førti år tilbake i tid. I sluttdokumentet for FNs spesialsesjon om nedrustning av 1978 heter det: «Menneskeheten står overfor et valg. Vi må stanse våpenkappløpet og gå over til nedrustning eller stå ansikt til ansikt med tilintetgjørelsen.»

40 år er gått. Fremdeles står stormaktene mot hverandre med våpen som er mer enn tilstrekkelige til å ødelegge alt liv på jorden. Ødeleggelseskraften har apokalyptiske dimensjoner. Hvor henter vi språket fra om vi ønsker å sette dette på dagsorden med ny tyngde?

LES OGSÅ: Jubler over atomvåpenforbud

Poesiens språk

Kanskje må vi ta frem språket fra Det gamle testamente. Shalom, hebraisk for fred, er et rikt ord. Fred kan ikke tenkes uten frihet og rettferdighet, uten miskunn, barmhjertighet og sannhet. Shalom er mer enn fravær av krig. Fredsfyrstens programerklæring er radikal, slik Jesus siterer profeten Jesaja ifølge Lukasevangeliet:

Herrens Ånd er over meg,

for han har salvet meg

til å forkynne et godt budskap

for fattige.

Han har sendt meg for å rope ut

at fanger skal få frihet

og blinde få synet igjen,

for å sette undertrykte fri

og rope ut et nådens år

fra Herren.

(Luk 4,18)

Fred i bibelsk forstand er skapende arbeid for rettferdighet, mot fattigdom. Fredsarbeid handler om å bruke hode, hjerte og hender til å skape nye modeller for en nedrustet verden.

Da jeg skrev et temahefte om fred og nedrustning for Kirkens U-landsinformasjon i 1984, ga jeg det tittelen «Før livet har tapt», som jeg har hentet fra salmedikteren Svein Ellingsen. Kanskje er nettopp dikterne de eneste som kan gi oss det språket som fanger opp galskapen i atomtrusselen fra verdens ledere. I heftet tok jeg med et kapittel kalt «Ord for fred», som innledes av «Til ungdommen», og der Nordahl Grieg er i godt selskap med Tarjei Vesaas, Haldis Moren Vesaas, Arild Nyquist, Rolf Jacobsen, Frans av Assisi, Ernesto Cardenal, Bjørn Eidsvåg og Jens Bjørneboe med «Vise om byen Hiroshima».

LES OGSÅ: Kvinnekamp mot atomvåpen

Jenta i Hiroshima

En av jentene i Hiroshima by var Setsuko Thurlow, 13 år gammel denne sommermorgenen. Setsuko Nakamura, som hun het den gang, fortalte sin historie under fredsprisutdelingen i Oslo Rådhus 10. desember 2017: «Jeg husker et blåhvitt lys. Kroppen min ble slengt i lufta, og jeg husker en følelse av å flyte …»

En fremmed dro henne ut av en sammenrast bygning.

«Byen jeg så, var nesten ubeskrivelig. Det var som om morgenen var blitt til natt. Alt var stille.»

Setsukos fortelling ga støtet til at jeg skrev et nytt kapittel i boken Gud sett nedenfra, der det heter:

«Setsuko Thurlow var 13 år gammel da USA slapp den første atombomben over Hiroshima 6. August 1945. Overflatetemperaturen fra «Little Boy» kom opp i 4.000 grader. Kjøretøyer og bygninger smeltet, og trykkbølgen gjorde både dyr og mennesker til støv. En kvart million mennesker ble drept. Trettenåringen overlevde sammen med de to andre jentene hun var sammen med. Hun fortalte med enkle og malende ord om hvordan hun så mennesker som ikke lenger så ut som mennesker. De var forbrente, og deler av kroppen deres manglet. Hud og kjøtt hang fra beina. Det verste hun så, var mennesker som bar øyeeplene sine i hendene. Lukten av svidd menneskehud var overalt.»

Alle var elsket

Selv lå Setsuko fastklemt i en bygning som hadde kollapset. Stillheten og mørket var totalt. Hun trodde hun kom til å dø, men fikk hjelp til å komme seg ut, som en av tre overlevende jenter av en klasse på 30. Hun mistet 351 av sine medelever, og mange i egen familie.

I Oslo Rådhus ble det helt stille da Setsuko oppfordret oss til å kjenne på tilstedeværelsen av alle de som døde i Hiroshima og Nagasaki: «Jeg ønsker at dere skal kjenne, over oss og rundt oss, en stor sky av en kvart million sjeler. Hver eneste person hadde et navn. Hver eneste person var elsket av noen.»

Og så: «La oss forsikre oss om at de ikke døde forgjeves.»

Setsuko gjentok et enkelt budskap i alle intervjuene og talene disse desemberdagene i 2017: «Menneskeheten og atomvåpnene kan ikke leve sammen.»

Kirken og atomvåpen

Våren 1984 var jeg til stede på et debattmøte om kirken og atomopprustningen i Kampen menighetshus i Oslo. Dette var to år etter at Bispemøtet kom med sin uttalelse om Kirken og Freden, som uten tvil fremdeles står som Den norske kirkes offisielle syn på atomvåpen. På debattmøtet deltok forsvarsminister Anders C. Sjaastad, Magne Barth fra Nei til Atomvåpen og biskop Andreas Aarflot. Jeg var glad for biskopens klare oppfordring til den norske regjering om å ta initiativ for å få endret NATOs doktrine om førstegangsbruk av atomvåpen. Fjerning av alle atomvåpen i verden og stans i produksjonen av nye atomvåpen satte biskopen opp som et av hovedmålene for fredsarbeidet, uten å få noen positiv respons fra forsvarsministeren.

Sosialetisk oppdrag

Aftenposten dekket møtet, og refererer Aarflots uttalelse om at atomvåpnene truer Guds skaperverk og at produksjon og utplassering av slike våpen er misbruk av ressurser som skulle stå i det godes tjeneste. Noe av det som jeg tror kan være på sin plass å ta frem igjen i møte med dagens ­politikere som beskylder kirken for å være politisk, er Aftenpostens gjengivelse av et hovedpunkt i debatten i 1984: «Aarflot sa at Kirken ikke skal være nøytral i fredsarbeidet, men at den har ansvar for hele menneskeheten og et ansvar for at Guds vilje skal bli forkynt og relatert til konkrete samfunnsspørsmål. – Kirken har et sosialetisk oppdrag som veileder for samvittigheten. Dette oppdrag har den ofte flyktet fra, inn i en religiøs sfære. Men også slik ble Kirkens holdning egentlig et politisk budskap - som regel til støtte for det bestående.» ( Aftenposten 27. mars 1984 )

Dette prinsipielle hovedsynspunktet, kirkens sosialetiske oppdrag, ligger til grunn for Den norske kirkes engasjement i flyktning- og asyldebatten, i miljø- og klimaspørsmål, i dialogen mellom ulike tros- og livssynssamfunn, og i det kirkelige fredsengasjementet.

Trenger fornyelse

I heftet «Før livet har tapt» skrev jeg blant annet: «Fredsspørsmålet kan ikke lenger plasseres i teologiens periferi. Den hører hjemme i troens eget sentrum. Derfor fortjener det en sentral plass i den kirkelige undervisning.» Og det fikk da også en plass i kirkens undervisning på 1980-tallet, godt hjulpet av Bispemøteuttalelsen og de økumeniske uttalelsene.

Jeg tror vi må fornye dette engasjementet. Ikke bare i den kirkelige undervisning, men også i den politiske debatten. Setsuko Thurlows vitnesbyrd er et godt utgangspunkt. Og vi gjør klokt i å lytte til stemmene fra den verdensvide kirke, som har hatt kamp mot atomvåpen på sin agenda fra tidlig 1960-tall.

Et av de sentrale dokumentene fra den økumeniske familie er uttalelsen om fred og rettferdighet fra Vancouver-møtet i Kirkenes Verdensråd i 1983, der det heter: «Et øyeblikks galskap, et feilberegnet strategisk vågestykke, en misoppfattelse av ­andres hensikter, hva som helst av dette kan utløse et kjernefysisk ragnarok.»

Og vi må spørre når vi ser på verdens ­ledere: Er vi lengre unna øyeblikkets galskap i dag enn i 1983?

Fem punkter

Jeg trekker frem fem hovedpunkter fra Kirkenes Verdensråd dengang, og tenker at de går rett inn i dagens situasjon:

Punkt 1: «Kirkene kalles i dag til å bekjenne sin tro på ny, og til å gjøre bot for tider da kristne har vært tause i møte med urettferdighet eller trusler mot freden. Det bibelske bildet av en fred med rettferdighet for alle er ikke ett av flere alternativ for Kristi etterfølgere. Det er en ordre i vår tid.»

Punkt 2: «Den grove misbruken av begrepet nasjonal sikkerhet for å rettferdiggjøre undertrykkelse og økende forsvarsbudsjetter gir grunn til bekymring.»

Punkt 3: «Virkelig sikkerhet krever respekt for menneskerettighetene (retten til selvbestemmelse/sosial og økonomisk rettferdighet).»

Punkt 4: «Det er usannsynlig at en atomkrig vil kunne begrenses, derfor må enhver tanke på begrenset bruk av atomvåpen avvises som farlig.»

Punkt 5: «Produksjon og utplassering av atom­våpen, såvel som bruken av dem, utgjør en forbrytelse mot menneskeheten.»

Brede allianser. Det er slike formuleringer vi må ta eierskap til på nytt. Vi må skape brede ­allianser med ett enkelt budskap: Atomvåpen er en forbryt­else mot menneskeheten, og må fordømmes på etisk og teologisk grunnlag.

Kirkenes Verdensråds ord fra 1983 er like aktuelle i dag: «Vi ber kirkene innstendig om å presse sine regjeringer til å utarbeide og ratifisere en internasjonal avtale som forbyr både besittelse og bruk av atomvåpen som en forbrytelse mot menneskeheten.»

Jeg mener at Erna Solberg må få høre dette enda tydeligere fra Den norske kirke. Regjeringen må stilles til ansvar for den tafatte holdningen til FN-traktaten.

Setsuko Thurlow hadde tenkt at den norske ­regjeringen ville være blant dem som ville underskrive FN-traktaten: «Jeg tenkte at Norge var et fremadskuende og progressivt land. Men så snudde den nye regjeringen. Jeg er så skuffet, ja, helt sønderknust.» (intervju i Dagbladet 6. desember 2017).

Solberg uttalte samme dag at regjeringen ikke kommer til å støtte forslag som svekker Nato, selv om Norge deler ambisjonen om en verden fri for atomvåpen.

LES OGSÅ: Kirkene samles i kampen mot atomvåpen

Klar tale

I år er det 35 år siden «Liv og Fred»-møtet i Uppsala, der kirker fra 60 land var samlet våren 1983. Initiativtaker var den svenske ­erkebiskop Olof Sundby, støttet av biskop Andreas­ Aarflot og de andre kirkelige lederne i Norden. Budskapet fra konferansen er det samme som på Kirkenes Verdensråd-møtet i Vancouver og på det norske bispemøtet i Fredrikstad like før. De norske biskopene sa: «Sammen med de kristne og kirkene verden over appellerer vi til verdens statsmenn om at de bevisst og uten opphold setter seg til forhandlingsbordet for å bringe alle lagre av kjernefysiske våpen til opphør.

Det ligger ingen løsning i en maktbalanse som hviler på trusler om gjensidig utslettelse. Vi oppfordrer alle kristne i alle land til å be og arbeide for at de kjernefysiske våpenlagre må ødelegges og at all framtidig produksjon av slike våpen må bli stanset.»

Ordene står fremdeles som Den norske kirkes offisielle syn. Og det er med samme klare tale vi må utfordre vår egen regjering i dag. Dersom Norge skal bli en tydelig stemme for å få et totalforbud mot atomvåpen på plass, må alle som opplever at dette er en moralsk forpliktelse, finne sammen.

Det vi trenger, er handling.

Erling J. Pettersen