På leting etter lyd

Festivalen Film fra Sør inntok i uka som var hovedstaden, og årets program inkluderte tre visninger av Stephen Nomura Schibles dokumentar om den japanske, New York-bosatte komponisten og multi­kunstneren Ryuichi Saka­moto.

Filmen gir oss noen innblikk i sider ved hans fire tiår lange virke, som blant annet ­inkluderer prisvinnende soundtracks til store filmer som Den siste keiseren og The Revenant, men er først og fremst et nært portrett av nå 66 år gamle ­Sakamoto i perioden etter at han ble diagnostisert med strupekreft i 2014. Vi møter både atomkraftverket i Fukushima, Bachs koraller, global oppvarming og det ondes problem. Hele tiden drives historien av hovedperson­ens kjærlighet til å arbeide, noe som han nå for første gang siden han var i tjueåra må sette litt på vent, men gradvis kommer tilbake til i løpet av filmens gang.

Popens Fuji

Sakamoto startet karrieren i Yellow Magic Orchestra, et teknologientusiastisk og futuristisk synthband, ofte omtalt som et japansk Kraftwerk. Men for mange popinteresserte er også Sakamoto uløselig knyttet til samarbeidet med David Sylvian, ikke minst i oppstarten av sistnevntes solokarriere. Sylvians band Japan opplevde enorm suksess i nettopp Japan, men etter hvert som bandet gikk i oppløsning og frontfiguren forlot stjernelivet til fordel for musikalsk nyorientering, innledet han og Sakamoto et samarbeid som skulle bli omfattende og langvarig. De to jobbet sammen på «Bamboo Houses»/«Bamboo Music» i 1982 og året etter på låta «Forbidden Colours» i forbindelse med filmen Merry Christ­mas, Mr. Lawrence, en av signaturkomposisjonene Sakamoto gjerne forbindes med, med en blanding japansk tonalitet, (neo-)klassisk musikk og pop.

Når så Sakamoto har forbindelser til Sylvians tidlige solo­album, som for eksempel Brilliant Trees og Secrets of the Beehive, vil han for alltid kunne knyttes til et punkt i historien der popen var på sitt aller mest ambisiøse og mest kunstferdige, og hvor kanskje kun Talk Talks art pop på Spirit of Eden og Laughing Stock fra samme tid er sammenlignbare størrelser. For Ryuichi Sakamoto er likevel dette bare en liten del av komponistvirksomheten, som spenner fra det klassiske til elektronisk ambient­musikk.

[ LES MER: Gåtes «Svevn» er solid, frisk og preget av overskudd. ]

Nyorientering

I anslaget til filmen, og også i senere scener, finner man Sakamoto i og rundt atomkraftverket i Fukushima, som ble rammet av den ødeleggende tsunamien i 2011. Et flygel har overlevd tsunamien, og Sakamoto tar opp lyden av det. Det kommer fram at han siden 1992 har blitt mer og mer klar over menneskets ødeleggelse av naturen, og har ønsket å la dette gjenspeiles i musikken han lager. Introduksjonen viser også at han deltar i demonstrasjoner mot ­nyåpning av en kjernekraft­reaktor, og han snakker om at japanerne har stått altfor lite opp mot de som bestemmer.

I andre sekvenser ser vi for eksempel komponisten ved den globale oppvarmingens front i ishavet. Midt oppe i denne problematikken sitter han også ved ­flygelet hjemme og reflekterer over Bachs koraller. For også kreftsykdommen har ført til en nyorientering hos Sakamoto. I sin egen vei ut av sykdommen virker han svært oppsatt på å skrive sin egen koral, og han snakker om hvordan Bach ba for hver tone han skrev og om hvordan Gud kan tillate at det onde skjer i verden. Han tilskriver melankolien i Bachs verk det onde i hans samtid, og slik kan vel også naturødeleggelser og menneskeskapte katastrofer sies å sive inn i Sakamotos egen koral.

[ LES MER: Marte Eberson og Øystein Skaar gikk fra interne stridigheter i Highasakite til Løv. ]

Et lyttende menneske

Av det mest rørende i filmen er ­Sakamotos fascinasjon for lyd i seg selv: Med bøtta over hodet ute i regnet, i Arktis hvor han senker opptakeren ned mot det rislende vannet og glisende sier at han «fisker lyd» eller stadig strykende på symbaler i leiligheten i New York. Det drønner og hviner, og publikum i Jakobskirken bryter ut i latter ved synet av Sakamotos ansikt som lyser opp når han hører en mektig lyd. Som det også gjør da opptaket av tsunami-pianoet plutselig passer inn, da han legger det inn i komposisjonen han jobber med på datamaskinen sin.

Full konfusius

Jeg har hørt Ryuichi Sakamoto i et intervju forklare hvor viktig det var for ham tidlig å oppdage Debussy, som i sin tur var inspirert av østlig tonalitet. Alt går i sirkler. Film fra Sør-arrangementet onsdag var et samarbeid som, i tillegg til Kulturkirken Jakob, inkluderte både den japanske ambassaden og Ultimafestivalen. Vi får inntrykk av en kunstner som gjerne kan jobbe innenfor formelle begrensinger, men som også like gjerne bryter ut av dem og fritt hopper mellom eller forbinder uttrykk og kunstarter for å forfølge sin visjon.

Når Sakamotos virke er høyinteressant fra så mange vinkler, snakker vi kanskje om et verk som representerer det beste i kunst, litteratur og musikk overhodet: Det er aldri galt å ha kunnskap om ulike felt for å forstå verket, men først og fremst må vi legge teoriene litt vekk, og bare sørge for å forholde oss til det partikulære i det og den ­mening vi kan finne i det slik det står foran oss. Sakamotos filosofi er en påminnelse om å være til stede i og ta inn omgivelsene, noe som også på det mest ­konkrete vis gjør det uhyre viktig at vi bevarer naturen rundt oss.