Ikke magisk, ikke realistisk

Lyden av strenge sko mot korridorgulvet. Stille barne­gråt i sovesalen, vinden som hyler utenfor. Sommerbarn tar oss til 1950-­tallets ­Island, til en barneverns­institusjon i en forblåst ødemark. Her må to søsken, seksårige Eydis og den ett år yngre broren Kari bo, etter det vi antar er en dramatisk oppløsning av familien hjemme i Reykjavik.

Teknisk briljant

Den inn­ledende bussreisen fra by til land er imponerende skildret. Takket være incentivordninger og spektakulær natur har Island har vært et attraktivt opptakssted for storslåtte Hollywood-produksjoner i to tiår, og sterk kompetanseheving blant lokale film­arbeidere er en av bieffekt­ene. Sekvensen, som tar de to søsknene vekk fra moren og inn i et stadig mer truende og fremmed landskap, er både gripende og teknisk briljant, og skaper forventninger de øvrige 93 prosent­ene av filmen aldri innfrir.

LES OGSÅ: Kunstnere overtar prekestolen

Disney-dronning

Når handlingen flyttes til sovesaler, korridorer og golde gressbakker blir den monoton og full av velbrukte motiver: Røffe Eydis som beskytter­ den mer følsomme­ broren, barnas frykt for de strikte­ voksne, de absurde hygienekravene, små innslag av varme, spenningen i en forbudt jakt ­etter godteri, den farlige vaktmester­en, de fæle straffemetodene, savnet etter moren. At barnehjemmets myndige bestyrerinne minner om en ond Disney-dronning er muligens et bevisst valg. De andre typene og situasjonene fremstår som resirkulerte fra ­andre fortellinger, på en lite kreativ måte.

Litterært

Alt er skildret med litterært klingende replikker, fremført med ujevn innlevelse og lite troverdighet. Kontrasten til de velkomponerte bildene er påtagelig, det striglede uttrykket hindrer seeren tilgang til barnas tankeverden, filmen blir mer glatt enn meditativ.

Fremdriften i historien er at sommeren skal ta slutt, slik at søskenparet kan gjenforenes med moren. Den største frykten, nest etter å bli plassert i en steinbu for dårlig oppførsel, er å bli vinterbarn – å måtte bo på institusjonen permanent.

LES OGSÅ: Vant pris for årets vakreste bok

Uoriginalt

Å fortelle gode historier fra undertrykkende institusjoner er en krevende øvelse, og Sommerbarn snubler i mange­ av sjangerens fallgruver. Den ­føles monoton og gjentagende, uten interessante etiske grå­soner eller noen personlig utvikling hos de involverte. Norske Øystein Boassens modernistisk-kjølige filmmusikk gir filmen drømmeaktige kvaliteter, som er ment å heve den over skillingsvisen. Men selv når Sommerbarn får innslag av fantasisekvenser, magi og (tvilsomme) spesial­effekter oppleves materialet som uoriginalt, som noe som er forvaltet betydelig bedre av andre filmskapere.

Splittet

Sammenligningen er kanskje urettferdig, men Guillermo Del Toros Pans Labyrint (2006) viste at man kan lage fantasirike fabler om barn som lider under tyranniske voksenfigurer. Spillefilmdebutant Gudrun Ragnarsdottir mangler den intuitive­ kontrollen over virke­midlene, og delvis norskproduserte Sommerbarn føles som en stakkato og oppstykket film, i ubekvem splitt mellom hardt og stillestående sosialrealistisk drama og svevende fantasy.