Kunstnere overtar prekestolen

Fem Oslo-kirker får de neste ukene en kunstner på prekestolen. Sokneprest Arne Jor i Paulus menighet er ikke redd for konkurranse.

– Det kan gi en annen type oppmerksomhet til gudstjenesten og vekke interesse hos folk som ikke går til gudstjeneste, tror Jor.

Organist og performancekunstner Liv Kristin Holmberg står bak ideen. Hun fortsetter på denne måten å undersøke det hun kaller «kristendommens intellektuelle og kunstneriske potensial». Hun tror også kunstnerne kan bidra til fornyelse av prekenen.

– Man kan understreke sin preken både poetisk og rent fysisk. Jesus satte seg ned på huk og vasket føttene til sine disipler. Det performative var altså også en del av hans forkynnelse, sier Holmberg.

Selve gudstjenesten

I åtte år har hun gått stadig tettere på. Både konfirmasjon, bønn, våkenattsliturgi og skriftemål er gjort til kunst. Forrige uka benyttet hun begravelsesliturgien som fundament for en forestilling i Tromsø domkirke.

Nå griper kunsten hennes for første gang inn i selve gudstjenesten. Hun er veldig spent.

– Gir det deg noen følelse av å være blindpassasjer?

– Du mener at jeg nærer meg av det som en slags tyv? Da må jeg spørre hvem det er som eier gudstjenesten. Men spørsmålet om jeg har noe i dette rommet å gjøre som kunstner og et menneske som søker tro, har vært en del av diskusjonen hele tiden. «Er det meg de har kommet for å møte?», spurte lyrikeren Gunnar Wærness da vi snakket om hans deltakelse. Jeg kommer med et tilbud, og er ikke ute etter å stjele noe, men å legge til noe – til rommet og tradisjonen, forteller Holmberg.

Katolikken

Kunstnerpredikantene har hun valgt med tanke på deres grunnleggende interesse for teologi, metafysikk og ritualutforskning. Prestene og kirkene er valgt ut i samarbeid med kulturrådgiver Knut Erik Tveit i Oslo bispedømme, ut fra deres interesse for forholdet mellom kunst og kirke.

– Det skal være noe uventet. Jeg er nysgjerrig på hva de kommer til å si å gjøre. Alle de inviterte kunstnerne er folk jeg har stor respekt for. De er unike og egenrådige stemmer i litteratur- og kunstfeltet, sier Holmberg.

Forfatter Arve Kleiva går på talerstolen i Paulus kirke søndag. Han synes det er sjenerøst av prest og menighet og er takknemlig for anledningen. Som katolikk går han til messe hver uke, men han velger seg hverdagsmessen som er uten preken.

– Jeg har sneket meg unna prekener, sier han.

Likevel er det å gi et svar fra benkeradene, et av hans motiv for å si ja til å tale. Fordi han vokste opp i et ateistisk hjem - «ateismen var min barnetro» - vet han fint lite om Den norske kirkes tradisjoner.

– Prester får sjelden svar fra menigheten på sine prekener, tror jeg. Den liturgiske formen innbyr ikke til det. Denne invitasjonen åpner kanskje for det, sier Kleiva.

Spiser ordene

Kleiva er opptatt av ordets sentrale plass i kristendommen.

- I vår del av verden er dette de sentrale tekstene. Evangeliene er prøvesteinen. Jeg forsøker å lytte til og leve med tekstene. Mitt gudstjenesteforhold til tekstene ligner mest på nattverden; jeg prøver å spise disse tekstene, som et slags brød, sier han.

Som forfatter har Kleiva opptrådt med en rekke pseudonymer: Gustav Haarnack, Ernst Ernst og Aud Olsen. Men han forsikrer at han vil snakke som Arve Kleiva fra prekestolen.

– Mitt forhold til pseudonymer er at identitet er grovt overvurdert. Innenfor den kristne tradisjonen finnes en stor anonymitetstradisjon som har jeg forholdt meg til lenge. Mange av de sentrale, kristne middelalderverkene i fromhetslitteraturen er anonyme, påpeker Kleiva.

Absolutt åpen

Beate Petersen har som kunstner jobbet med flere prosjekter knyttet til religiøs praksis både innen islam og i russisk-ortodoks kristendom. I Capella Johannea på Majorstua skal hun preke over teksten der Jesus lovpriser det Gud har åpenbart for de umyndige små, men holdt skjult for de vise og forstandige. I den russisk-ortodokse kirke er hun vant med at autoriteten ligger i tradisjonen og troen på tradisjonens ufeilbarlighet, i motsetning til den lutherske kirke som i langt større grad fornyer og tilpasser seg, og der autoriteten ligger i skriften.

- Hvilke grenser setter kirken for deg som predikant?

- Ingen, tror jeg. Det virker som de er åpne for absolutt alt. At kirken fornyer seg, og blir mindre dømmende, er bra. Samtidig mister den kanskje noe av sin dragning fordi den likner for mye på alt annet.

– Skulle du ønske deg klarere begrensninger?

– Nei, jeg vet ikke hva jeg kunne gjort hvis rammene var strengere. Jeg kommer ikke til å utfordre formen på noen måte. Jeg skal snakke om det religiøse, ikke for å avvise det, men for å reflektere rundt det. Det vil ikke være noen forkynnelse i det jeg sier, men jeg holder meg til en tematikk som hører kirken til. Jeg går ikke i kirken her i Norge, men jeg er ikke fremmed for det kirken handler om, sier Petersen.

Over skulderen

Arne Jor i Paulus menighet tenkte «selvfølgelig vil vi være med». Forutsetningen var at han kunne se predikanten over skulderen.

– Jeg vil forsikre meg om at kunstneren kjenner gudstjenesten og prekenens funksjon. Det bør være en slags kontrakt som er tydelig på hensikten med at vedkommende er invitert.

– Må man være kristen for å preke?

– Hvis ikke man er det, må i hvert fall prekenen sjekkes nøye. Men en som ikke er kristen kan holde en riktig god preken – og omvendt.

– Hvor stort er behovet for fornyelse av prekenen?

– Det er jeg usikker på. Jeg liker å gå på gudstjenester og blir ofte stimulert og utfordret både intellektuelt og emosjonelt. Mange er blitt utrolig gode formidlere. Men at vi blir utfordret både på form og innhold og fornyer oss, er viktig, sier Jor.

– Ulempen vi har som er glad i gudstjenesten, er at vi tåler dårlige prekener fordi vi er så glade i liturgien. Det er litt som en kunstutstilling: Jo mer du kan, jo bedre blir utbyttet, lover Jor.