– Må gjøre valg og forenklinger

– I prinsippet er jeg enig i at det er interessant å pirke i lakken, men jeg føler meg ikke truffet av denne kritikken, sier filmprodusent John M. Jacobsen, om kritikken Anders T. Andersen, Marte Michelet og Ulrik Eriksen retter mot heltedyrkingen i norsk krigsfilm.

Jacobsen leder produksjonsselskapet Filmkameratene, som står bak Max Manus og Kampen om tungtvannet.

– Problemet er ikke at historien blir unyansert, men at det er begrenset med tid og dramaturgiske begrensninger som vi må leve med. Vi framstiller ikke Max Manus som noen gullgutt, og Kampen om tungtvannet er nyansert og problematiserende, sier Jacobsen.

LES MER: Strømmen av krigsbøker fortsetter

LES MER: Ble døpt i fallskjermsilke

Knapt med tid

Siste episode av Kampen om tungtvannet problematiserer motstandsbevegelsens beslutning om å senke Tinnsjøfergen. Episoden viser også at Hydro-sjefen, når krigen er over, slipper å ta ansvar for å ha samarbeidet med nazistene.

– I Kampen om tungtvannet synes jeg vi lykkes med å belyse noen problematiske deler av krigshistorien. Men vi har begrenset med tid, og må gjøre valg og forenklinger, så visse aspekter ved historien blir nødvendigvis ufullstendige, sier Jacobsen.

LES MER: – Rønneberg var helt avgjørende for tungtvannsaksjonen

Trenger helter

Silje Riise Næss mener derimot kritikken treffer. Hun er konsulent for langfilm og TV-drama i Norsk filminstitutt, som bevilger pengestøtte og utviklingshjelp til norske spillefilmer. Mange av instituttets konsulenter kunne ønsket seg flere prosjekter som belyser problematiske sider, mener hun.

– Det er vanskelig å være uenig i denne kritikken. En forklaring man av og til hører, er at spillefilmsjangeren gjerne fordrer en protagonist. Men de siste årene har vi fått betydningsfulle filmer som går inn i smertepunkter, selvsagt fra Tyskland, men også fra Ungarn og nå sist med danske Under sanden, som er nominert til Nordisk råds filmpris.

Næss mener heltefortellingene er lettere å finansiere med sin brede publikumsappell, og forteller at det de siste ti årene har vært utviklet alternative filmprosjekter om andre verdenskrig som av ulike grunner ikke har nådd lerretet.

– Jeg håper det er en bevegelse i denne retningen. Dette begynte i forskning og faglitteraturen, og har nå fått stor oppmerksomhet med en glimrende bok som Marte Michelets Den største forbrytelsen. Kanskje neste skritt er filmen. Selv mener jeg det er behov for det, og tar gjerne imot gode prosjekter som har dette for øye, sier Næss.